Begynnelse og slutt varierer fra by til by, men i São Paulo startet festen lørdag 13. og varte til onsdag 17. februar, ei lita uke fylt med glade brasilianere, utrolige kostymer, mye sminke, lange netter, musikk og samba. Skole og arbeid tok en pause, butikker og restauranter som ellers var åpne til alle døgnets tider, var nå plutselig stengt, og gatene, som ellers er overfylte, var plutselig enda litt mer stappa av mennesker som kom langveisfra. 

Men karneval handler ikke kun om å ta på seg kostymer, dra ut i gatene, danse og spille musikk, det handler om å vinne. Hver ”sambaskole” (konkurrerende gruppe) startet planlegging, øving og sying av kostymer rett etter fjorårets karneval, og det var mye spenning før det alt skulle kjøres i gang. Mye arbeid var lagt ned for å bli kåret som Brasils beste sambaskole, og det var godt synlig i Brasils gater.

Hver sambaskole hadde i alt 20 minutter på å vise seg frem for både jury og tilskuere. Her fikk de muligheten til å samle poeng for helhetsinntrykk, enkeltprestasjoner, kostymer, sminke, byggverk, kreativitet, dansing, musikk osv. Med fargesprakende kostymer og sminke, danset de seg gjennom gatene, og skapte et fantastisk show det var vanskelig å ta øynene vekk fra.

Men lag på lag med tykke kostymer i møte med en gjennomsnittstemperatur på 35 grader og steikende sol, skapte fort litt problemer da de i tillegg kjørte høyt nivå på dansen. Gang på gang så vi utøvere, kameramenn og reportere besvime av den varme tilværelsen. Men de hadde tydeligvis sikret seg med sminke tilnærmet maling, da det ikke var tegn til at denne ble påvirket av svetten som rant nedover ansiktene. 

Kostymene, dansen og musikken var imponerende, og det var fascinerende å se alt livet som fylte gatene. Karneval i Brasil er utrolig! Det var fantastisk å se det hele, sittende hjemme i sofaen foran TV-skjermen…

Den siste uka i ferien, gikk turen til Rio de Janeiro. Vi reiste, sammen med brødrene våre, fra det varme Santos til det enda varmere Rio. Her booket vi oss inn på et hostel med kun to minutters gange fra stranda Ipanema. På hostelrommet ble vi møtt av en flokk med svensker, som raskt flyttet ut pga. bed bugs. Deretter kom det to nordmenn og tok over et par av sengene, som også sjekket ut av hostelet med litt for mange røde stikk. Vi tenkte imidlertid at dersom vi ikke hadde blitt stukket til nå, kunne vi da i det minste overleve de siste nettene óg. Med litt hell, kanskje mer enn det som var sannsynlig, overlevde vi angrepene (selv om vi oppdaget lus et par uker etter hjemkomst, sannsynligvis fra Rio-turen…).

I løpet av de fem dagene i Rio, hadde vi god tid til å være skikkelige turister. Vi tok turen innom sukkertoppen, Jesusstatuen, Maracaná (største fotballstadion i Brasil), Copacabana, Ipanema (på vei til å bli den nye Copacabana) og ellers ble det mye av restaurantspising, soling, bading og trasking i gatene. Jeg, Ingrid og Ragnhild fikk også muligheten til å besøke to vi ble kjent med på leir i Minas, og det ble en koselig kveld med pizza, film, album og gode samtaler. Jeg fikk også slengt meg med på en tur inn i Rocinha, Latinamerikas største favela. Mange sterke bilder av både barn og voksne som lever i en uforståelig og hard hverdag med fattigdom, vold og misbruk, men også fantastike bilder av kjærlighet, samarbeid og glede. Rart å skulle betale en guide for å vise meg rundt i hverdagen til disse menneskene, men likevel en verdifull og minneverdig opplevelse.

Midt i vår fire ukers lange ferie, hadde GUS lagt opp to uker hvor vi skulle være ledere på leir. Etter en ti timers lang kjøretur nordover og litt innover i landet, ankom vi på bussholdeplassen i Belo Horizonte. Til tross for at tre av tre mobiltelefoner manglet dekning, ble vi møtt av søte Pricilla og spurte om vi var de tre norske jentene som skulle være med på leir. Sultne som vi var, rakk vi en kjapp tur innom McDonalds før vi fikk med oss avslutningen på gudstjenesten. Vel fremme på leirstedet tok vi tak i hver vår bag for å finne oss til rette på rommet, men ble stoppet av to staute brasilianere som gjerne ville gjøre tingene på skikkelig vis. Diltende etter, med kun veska i hånda, kom vi frem til rommet vi skulle sove de fjorten neste nettene, litt usikre (og en smule skeptiske) til å skulle være her såpass lenge.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut av fjorten dager kunne synes å bli i det minste laget. Ledergjengen bestod av en flokk fantastiske brasilianere. Jeg har aldri møtt en gjeng med så imøtekommende, inkluderende og blide mennesker før.

Den første uka var satt av til barn og ungdom fra sju til tolv år. Denne uka jobba jeg og Ragnhild på kjøkkenet hvor vi serverte mat, vasket kopper og ryddet matsalen. Her fikk vi god mulighet til å lære litt portugisisk over oppvaskkummen. Ingrid jobbet derimot i ”barzinhoen” hvor hun solgte godteri, brus og ”empanadinhas” til deltakere og ledere. Den andre uka kom det ungdom fra tretten og helt opp til tjuefem år. Jeg og Ragnhild ble da sendt over til ”barzinhoen” for å jobbe der sammen med Ingrid. Det dukket opp noen situasjoner hver dag hvor forvirrede, norske jenter febrilsk prøvde å dele ut rett godteri til småstressa, utålmodige brasilianere. Det toppet seg da pennen, som ble brukt til å krysse av pengekupongene de skulle betale med, stadig forsvant på mysterisk vis. ”Cadê a caneta?!” (”hvor er penna?!”) ble en flittig brukt setning. Den viktigste oppdagelsen vi gjorde gjennom to uker på arbeid på leir, var hvordan brasiliansk samarbeid fungerer. Ingen oppgave skal gjøres alene, er den røde tråden. En skraper av matrester fra fatet, den andre skyller av restene av matrestene, den tredje drar en såpefylt svamp for å få vekk det siste, mens den fjerde skyller av såpa. Deretter trengs en femte for å stable fatene til tørk på oppvaskbenken.

Utenom arbeidstid, var det møter, sport og ellers litt opplegg for deltakerne (arrangert matkrig, orientering på midten av natta, stafett med effekter inspirert fra skrekkfilmen ”The Village” osv.). Utrolig verdifullt å få lovsynge og tilbe Gud sammen med brasilianere på portugisisk. Disse to ukene på leir ble som en oase for teamet, hvor vi fikk slappet av i et fantastisk fellesskap og ble fylt med et nytt og godt fokus før vi skulle tilbake til arbeidet i Santos.

Andre ting som dukker opp når jeg tenker MPC-leir i Minas: utrolig vakker natur og med en stillhet man ikke finner i nabolaget hjemme i Santos, et rikt insektliv både ute, på soverommet og i dusjen, tøying av frimodighet idet vi finner oss dansende alene til deltakernes favorittsang og en noe uhygienisk do etter at både vann og strøm forsvant opptil flere ganger.

Nyttårsaften starta med en fantastisk god middag som far Thames sto for. Foreldrene hans kom også til middag, og det var vårt første møte med dem. Utover kvelden ble jeg sittende i en lang og god samtale sammen med bestefar, hvor vi diskuterte alt fra brasiliansk politikk til oljesituasjonen i Norge. Etter samtalen, konkluderte han med at vi alle måtte skrive en bok når vi kommer tilbake, for å fortelle om alt det vi har sett og lært her i Brasil. Utrolig sjarmerende kar, som visste omtrent alt om alt. Etter middag, ble vi med familien til noen venner som hadde leilighet i toppetasjen i en blokk like ved stranda. Her hadde vi god utsikt over mylderet av mennesker nedenfor og de fantastiske fyrverkeriene som ble sendt opp fra båter litt ut fra kysten. Tradisjonen her i Brasil er å kle seg i hvitt for å signalisere fred i det man går inn i det nye året. Utrolig spesielt å se utover stranda, full av hvitkledte mennesker. Da klokka hadde slått tolv sendte vi ut hver vår hvite ønskeballong, før vi ble med storebror og vennegjengen ned til gata hvor resten av Santos befant seg. På mange måter lignet det fælt på festing i Norge, med masse mennesker samlet rundt ølkassene. Men det var en koselig å morsom gjeng å henge sammen med, og til tross for pøsregnet som gjorde enhver hvit kjole gjennomsiktig, holdt vi det gående til langt utover.

Da vi kom hjem fra Ilha Bela satt vi i gang med klesvask og en ny pakkerunde: Salvador sto for tur. Etter å være litt bekymra for at vi hadde tatt en buss som kanskje var litt i seneste laget, ble vi storfornøyde da det så vidt var kø fram til innsjekkingen på flyplassen. Men det skulle vise seg at å ta en tidligere buss kanskje kunne vært et sjakktrekk likevel. Etter sterke anbefalinger fra far, ble det til at vi kun tok med passkopier. Norske pass er verdifulle i Brasil, og dermed ikke det første man vi ha med seg når man skal dele et hostellrom med ti andre i Salvador. Da vi sto som nestemann i køa til innsjekkinga, begynte tvilen å komme, og vi ante sakte men sikkert at vi kanskje burde tatt med pass likevel (jeg mintes det øyeblikket jeg tok ut passet fra veska, samme morgen, i god tro på at far hadde alt under kontroll da han sa det han sa). Da vi så at det var ei dame, som var sur, som satt bak disken, tenkte vi at alt håp var ute. Og det var det, hadde det ikke vært for at hun ikke kunne snakke engelsk. Vi ble i stedet sendt videre til koselige og medgjørlige César. Etter mye frem og tilbake, kom han opp med en siste løsning: ”si at dere har mista passene deres!”. Dermed ble det en tur innom Policia Federal og Policia Civil. Til tross for at vi mangler evnen til å lyge (”åjaa, dere har alle mistet passene, men vet ikke hvor, når eller hvordan?”), fikk vi stemplet papirene og en liten halvtime etter satt vi på flyet på vei til Salvador.

Nega Maluca er et sjarmerende og nokså shabby hostell. I døra ble vi møtt av en trivelig og avslappet fyr som tok oss med på en omvisning: ”Here’s the fridge. Write your names on your own food, and please, do not eat something that isn’t yours. If you take some coke or beer, write your names on the list, and we’ll charge you when you leave. Here is our holy place. Take off your shoes when you step on the matress, and feel free to use the water pipe. It is not allowed to do drugs inside the hostel, but what you do on the outside, is none of our business”. Deretter fikk vi utdelt nøkler til ”det lilla rommet” og sengetøy som sto i stil til gardinene, veggene og de lilla flodhestene på nattbordet.

Vi bodde i sentrum av turistplassen i Salvador. Her var alt av turistattraksjoner i nærheten, og det var stadig noe som skjedde i gatene. Den første kvelden fikk vi med oss et trommeshow på prazaen, Olodum. – Kjempestilig! Neste dag ble det Mercado Modelo hvor de hadde diverse boder fulle av klær, smykker, suvernirer, pyntegjenstander osv. Vi smakte på en av Salvadors ”nasjonalretter”, acaraje (en smultbolle med rekestuing inni). Har smakt bedre mat…På kvelden gikk vi ut på restaurant med ei jente fra Israel vi ble kjent med på hostellet. Kjempetrivelig jente og en koselig kveld med livemusikk. Dag nummer tre tok vi turen til det lokale markedet, i utgangspunktet ikke beregnet for turister. Gåturen innover ble avsluttet etter et antall advarsler mot å gå inn i den bydelen: ”No, no, no! Don’t og there, it’s dangerous!”. Vi fant det derfor lurt å ta en taxi. Markedet var absolutt verdt det å få med seg. De hadde alt fra geitehoder, kuøyne og grisetarmer, til flettekurver, krydder og frukt. – Kjempestilig! På kvelden ble det travelt. Tirsdag er den store festdagen i byen, og alle kommer seg ut på gata for å feste. På vei ut av døra ble vi stoppet av en gjeng på hostellet. De hadde tenkt seg på Candomblé og hadde hørt at vi var interesserte dersom muligheten bød seg. Vi ble deltok dermed i to og en halv time på denne afrobrasilianske, religiøse seremonien. Før vi forlot dem, ble vi velsignet ved å få noen slag av grener på armer og bein, pop corn i håret og til sist et par rist i fingrene. Senere på kvelden ble det salsabar med livemusikk. Den siste kvelden i Salvador, dro Ingrid og Ranveig ut på nye eventyr. Vi oppdaget raskt at det var lite som hendte dagen etter en tirsdag. På vei tilbake til hostellet, møtte vi derimot afrogutten vi hadde blitt kjent med dagen i forveien. Han inviterte oss med på en lokal salsabar hvor han arbeidet. Etter å ha forsikret oss om at det var like i nærheten og befant seg i et trygt område, trasket vi etter ham. Det tok ikke lang tid før vi forsto at han tok litt lett på spørsmålene våre: gatene ble mer og mer øde, og det ble mørkere og mørkere. Han leste de bekymrede ansiktsuttrykkene våre, ba oss om å spre alle verdisakene i diverse lommer slik at ingenting befant seg i veska, og sa vi skulle gå tett inntil ham. Det hjalp at han var go’kompis med alle og enhver vi passerte på gata, og før vi visste ordet av det, var vi fremme. Samba er stilig og afrogutten hadde mye spennende og interessant å fortelle. Det ble en vellykket siste kveld i Salvador.

Ilha Bela er et øyparadis som ligger noen timers kjøretid nord for Santos. Her sjekket vi inn på et fint hotell, hvor vi skulle tilbringe hele juletiden sammen med mor, far, brødrene våre, bestemor, tante, onkel og vårt lille søskenbarn på 2 år. Det ble en uke fylt med sol, varme og strandliv. Dagene starta med en god frokost (juice, kaffe, papaya, ananas, pão de queijo, rundstykker og kake). Etter noen timer på stranda med soling, bading og bananbåt, gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av ved bassengkanten. Utenom dette opplevde vi å dykke blant eksotiske fisker og havskilpadder, jeg prøvde meg på seiling og det ble en formiddagstur til noen fosser hvor vi bada og sklei nedover elveløpet. Ellers: mye pimbolim (bordfotball) med storebror og tante, har aldri skålt så mye for kong Harald som jeg har underveis i middager med far, endte opp med minst 30 myggstikk og vendt meg desto mer til kommentarer på kropp og utseende for hver dag som gikk. Selve juleaften starta ikke før i sjutiden på kvelden. Da ordna vi oss og kjørte til en restaurant hvor vi hadde bestilt bord. Her fikk vi servert krabbekaker i skjell, marinert fisk og en gryte med reker, blåskjell, blekksprut og ellers diverse man kan finne i havet. – Utrolig, og overraskende, godt! Senere på kvelden, tilbake på hotellet, samlet vi stoler og bord ved bassengkanten og mor ordnet med et nydelig kakebord. Oppholdet opptur var da far Thames satte i gang en delerunde hvor vi alle skulle fortelle litt om hva vi er takknemlige for i livene våre. Det ble en kjempefin avslutning på en koselig og latterfull juleaften.

Klokka var kvart på sju en mandags morgen. Ingrid og Ranveig satt på hver sin hvite, lille krakk, klemt oppunder hyllene på det lille kjøkkenet til bestemor. Sigvart Dagsland tok ansvar for å fylle rommet med stemningsfylt musikk.

Ingrid: Det e litt spesielt, fordi vi har så mange hjem i Norge som vi e gla i, familie, venna…Også kjem vi hit og blir kjent med en ny familie som vi blir gla’ i, blir kjent med alle ungan på dagsenteret og blir gla’ i dem…Men så e det ikke sånn at dem tar plassen te dem som e hjem, men det e akkurat som om hjeret veks.

Ranveig, som akkurat var på vei til å stappe den siste brødbiten med nutella inn i munnen, stoppet opp og snudde seg mot Ingrid.

Ranveig: Ååå, no fikk æ frysninga. Har du gått å tenkt på det leng, eller?

Ingrid: Hmm, nei, det va bare en tanke æ fikk no.

Ranveig: Wow, også så tidlig på mårran da..

Morgenidyll i Santos. Beklager en noe intern overskrift…

”Tia Rosa!” er det første jeg hører i det jeg runder hjørnet inn til matsalen på ProViver. En liten gutt på åtte år løper bort, ser opp på meg, og strekker armene sine i været for å bli løftet opp. Uten å nøle pakker jeg ham inn i armene mine i det han gir meg et stort og vått kyss på kinnet. Kan hende denne gutten bor i en av de store favelaene utenfor byen. Kan hende faren hans har stukket av, og at moren driver med prostitusjon for å få endene til å møtes. Han har på seg en hvit og blå uniform, så skolegang og undervisning har han. Men shortsen er skitten og har flere rifter. Skjorta ser heller ikke ut til å være vasket på lenge, ikke bare på grunn av den ser skitten ut, men det lukter forferdelig. Likevel får jeg meg ikke til å se at hverdagen til denne gutten er elendig. Jeg forstår ikke at det ene måltidet han får servert på ProViver er det eneste han får i løpet av dagen. Og jeg får frysninger av da å skulle forestille meg hvor sulten han må være etter en helg, når senteret har vært stengt i to dager. Han har så mye å gi. All den kjærligheten han viser bak ethvert kyss på kinnet, eller hånda som aldri vil gi slipp på min. All den gleden, øynene som lyser opp og smilet som brer seg, når jeg kommer inn på dagsenteret. Hvordan kan han, med sin bakgrunn, sin hverdag og sin håpløse fremtid, se så lyst på livet akkurat der og da? Hvordan kan han, som antakeligvis ikke får all den kjærligheten og omsorgen han trenger hjemmefra, gi så mye kjærlighet videre til meg?

Plutselig er det ei jente som hyler og skriker. Det var en av guttene som hadde tatt det spillet hun akkurat var på vei til å velge. Slaget i siden på magen så ut til å fungere, i og med at han kastet det fra seg på gulvet for så å gjemme seg vekk i det ene hjørnet av klasserommet. Hun er tynn og blek. Hun har poser rundt øynene, farget mørk lilla. Jeg ser sinne, frustrasjon og temperament, men bak det ligger også redsel, usikkerhet og utslitthet. Alt fra dager fylt med tigging og annet arbeid uten nok hvile, mat og drikke, til dager med overgrep og vold farer gjennom meg. Forsiktig setter jeg med ved siden av, løfter henne opp på fanget, og følger interessert med på spillebrikkene hun legger to og to sammen på bordet. Ikke lenge etter legger hun hodet inntil meg, lukker øynene og lar meg stryke hånda gjennom det våte, klamme håret. Hvordan kan jeg, med en bakgrunn og hverdag helt annerledes enn hennes, kunne forstå hvilke utfordringer og problemer hun støter på? Hvordan kan jeg møte hennes behov, og vise Guds ubetingede og dype kjærlighet på best mulig måte?

Det er store kontraster. Glede, kjærlighet, lek og latter, blandet med slossing, drittslenging, rangering av hvem som er penest, kulest, best å henge med. Undervisning, mat og drikke, håp, blandet med fattigdom, prostitusjon og elendighet. Ei jente som forteller om foreldrene som ikke er der, og søsknene som har forlatt henne. Deretter kommer en gutt som forteller med kjærlighet om sine fire år på dagsenteret, om alt det han har lært, om hvordan han her ble kjent med Jesus, og hvordan ProViver har dratt ham vekk fra gata og det livet som ventet på ham der. Det er utrolig verdifullt og inspirerende å få møte, bli kjent med og ta del i livet til ungene på ProViver. Tanken min om at jeg skulle komme hit og gi masse av meg selv til barna, er blitt snudd på hodet. Midt oppi all fattigdommen og elendigheten deres, midt i en hverdag som ikke gir et godt utgangspunkt for livet videre, opplever jeg at barnas kjærlighet og glede, gir meg mye mer enn jeg på forhånd kunne forestille meg. De er interesserte, nysgjerrige, inkluderende, imøtekommende, åpne, oppriktige, tillitsfulle og engasjerte. Fantastiske unger som det kommer til å bli vanskelig å reise fra.

• Thames: Min kjære far her i Brasil. Har studert i USA og jobber nå som professor i logistikk ved to ulike universiteter, både morgen, ettermiddag og kveld. Til tross for all jobbinga, har han likevel tid til oss: Gåtur på stranda, kortspill om kvelden, kafébesøk på formiddagen og bibelgruppe på torsdager. Han liker å skryte av seg selv, og er utmerket til å fiske etter komplement fra oss – utrolig artig! Ofte kaller han seg “Super Daddy” – og med god grunn. Sjarmerende, morsom og ærlig mann med et fantastisk fokus på Gud og hans virke i både sitt og andres liv.
• Marcia: Vår kjære mor her i Brasil. Et menneske som gir ufattelig mye av seg selv både til familien, venner og oss, men ikke minst arbeidet på ProViver. Hun har en ekte kjærlighet for de vanskeligstilte barna i byen, og er til stor inspirasjon for enhver. Hun tar ikke selv æren, men takker Gud for hans styrke og utholdenhet i henne. Kjempeflott dame med en fantastisk utstråling, smittsomt humør og sjarmerende latter. Utrolig lett å bli glad i!
• Murilo: Storebror, også kalt Bilo. Studerer i São Paulo, men tar turen hjem til Santos hver helg. Interessert i film og musikk og kommer sannsynligvis til å drive med dette i fremtiden. Han spiller selv trommer og har et stort talent! Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at han var den vi kunne tulle med, og det går mye i ironisk-frekk-humor – til stor glede for både meg og Ingrid!
• Gustavo: Lillebror, også kalt Gogi. Studerer også i São Paulo, og kommer også hjem hver helg. Mye av tiden går da med til Surfing. Har ikke fått muligheten til å se så mye til dette enda, men vi har blitt lovt bort noen surfetimer som vi ser veldig frem til! Tok nettopp lappen og ser veldig frem til å få førerkortet i posten.
• Saleti: Bestemor. Utrolig skjønn dame som det er lett å få sansen for. Snakker veldig mye, og bryr seg lite om at vi ikke forstår. Jobbet tidligere som vokser, men tilbringer nå dagene på bakeriet til ProViver. I tillegg går hun i kirka tre ganger i uka – imponerende! Ellers liker hun å gå lange turer langs stranda. Vakker, liten og ufattelig koselig!
• Chiba: Portvakten inn til blokka hvor Thames og Marcia bor. Hyggelig mann med verdens søteste sønn. Stopper oss alltid på vei inn for å slå av en prat. Smiler stadig, gir oss tomlene opp på vei inn, og vet alltid hvilke komplement han skal skal slenge for å gi oss en god start på dagen.
• Veiemannen på Jangada: Sjarmerende fyr som lyser opp når vi kommer gående inn på nærbutikken. Smiler, hilser og roper hadebra når vi drar.
• Strand-nordmannen: Hyggelig kar som selger drikke og frukt på stranda. Pynter opp boden sin med et norskeflagg, og slår gjerne av en liten prat på norsk når vi stikker innom. Har selv vært flere plasser rundt om i Norge.
• Brunno, César og Daniel: Kompisene til Murilo. Morsomme å henge med! Lærer oss gjerne noen passende portugisiske ord, flirer stadig av eller med oss, og knuser oss i Truco (brasiliansk kortspill).