• Thames: Min kjære far her i Brasil. Har studert i USA og jobber nå som professor i logistikk ved to ulike universiteter, både morgen, ettermiddag og kveld. Til tross for all jobbinga, har han likevel tid til oss: Gåtur på stranda, kortspill om kvelden, kafébesøk på formiddagen og bibelgruppe på torsdager. Han liker å skryte av seg selv, og er utmerket til å fiske etter komplement fra oss – utrolig artig! Ofte kaller han seg “Super Daddy” – og med god grunn. Sjarmerende, morsom og ærlig mann med et fantastisk fokus på Gud og hans virke i både sitt og andres liv.
• Marcia: Vår kjære mor her i Brasil. Et menneske som gir ufattelig mye av seg selv både til familien, venner og oss, men ikke minst arbeidet på ProViver. Hun har en ekte kjærlighet for de vanskeligstilte barna i byen, og er til stor inspirasjon for enhver. Hun tar ikke selv æren, men takker Gud for hans styrke og utholdenhet i henne. Kjempeflott dame med en fantastisk utstråling, smittsomt humør og sjarmerende latter. Utrolig lett å bli glad i!
• Murilo: Storebror, også kalt Bilo. Studerer i São Paulo, men tar turen hjem til Santos hver helg. Interessert i film og musikk og kommer sannsynligvis til å drive med dette i fremtiden. Han spiller selv trommer og har et stort talent! Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at han var den vi kunne tulle med, og det går mye i ironisk-frekk-humor – til stor glede for både meg og Ingrid!
• Gustavo: Lillebror, også kalt Gogi. Studerer også i São Paulo, og kommer også hjem hver helg. Mye av tiden går da med til Surfing. Har ikke fått muligheten til å se så mye til dette enda, men vi har blitt lovt bort noen surfetimer som vi ser veldig frem til! Tok nettopp lappen og ser veldig frem til å få førerkortet i posten.
• Saleti: Bestemor. Utrolig skjønn dame som det er lett å få sansen for. Snakker veldig mye, og bryr seg lite om at vi ikke forstår. Jobbet tidligere som vokser, men tilbringer nå dagene på bakeriet til ProViver. I tillegg går hun i kirka tre ganger i uka – imponerende! Ellers liker hun å gå lange turer langs stranda. Vakker, liten og ufattelig koselig!
• Chiba: Portvakten inn til blokka hvor Thames og Marcia bor. Hyggelig mann med verdens søteste sønn. Stopper oss alltid på vei inn for å slå av en prat. Smiler stadig, gir oss tomlene opp på vei inn, og vet alltid hvilke komplement han skal skal slenge for å gi oss en god start på dagen.
• Veiemannen på Jangada: Sjarmerende fyr som lyser opp når vi kommer gående inn på nærbutikken. Smiler, hilser og roper hadebra når vi drar.
• Strand-nordmannen: Hyggelig kar som selger drikke og frukt på stranda. Pynter opp boden sin med et norskeflagg, og slår gjerne av en liten prat på norsk når vi stikker innom. Har selv vært flere plasser rundt om i Norge.
• Brunno, César og Daniel: Kompisene til Murilo. Morsomme å henge med! Lærer oss gjerne noen passende portugisiske ord, flirer stadig av eller med oss, og knuser oss i Truco (brasiliansk kortspill).

Nå sitter jeg på leiligheten jeg deler med ”bestemor” i Santos. En stue, ett bad, ett kjøkken, og når Aurora kommer, blir vi liggende tre stykk på et lite soverom – kjempekoselig! I tillegg har vi en voksstol stående på verandaen. Bestemor er nemlig en pensjonert brasiliansk vokser, og har 40-50 år med erfaring bak seg. Ingrid og Ragnhild bor hos mentorene våre, Marcia og Thames, ca en halvtimes gåavstand unna. Rundt matbordet, da vi snakket om hvem som skulle bo hvor, fikk vi høre at bestemor var litt nervøs. Hun kunne nemlig ikke snakke engelsk og var dermed litt bekymra for hvordan det kom til å gå når hun skulle ha to norske jenter boende hos seg. ”Mamma” og ”pappa” roet henne ned og sa at jeg snakket spansk i tillegg. Dette hadde tydeligvis sin virkning. Bestemor prater som aldri før, og jeg har aldri opplevd å nikke og smile så mye som nå.

Før vi i det hele tatt ankom Brasil, var det en rekke ting som hadde skjedd. Aurora er fremdeles i Hurdal og prøver å bli frisk. Med litt bønn fra vår side og hvile fra hennes side, kan hun kanskje komme nedover i slutten av denne uka. På Gardermoen ble Ingrid liggende på en benkerad innpakket i det vi hadde av jakker og gensere. Men feberen og hodepina gjorde at hun fikk sove tungt og godt gjennom det meste av flyturen. Jeg fikk derimot ikke sove og da passet det veldig dårlig at tv-skjermen min bestemte seg for ikke å fungere. Alternativet ble å se på film (i negativ pga dårlig vinkel) på skjermen til Ingrid. Forholdene tatt i betraktning, gjorde dette alternativet mer enn godt nok. I tillegg oppdaget Ragnhild underveis at kortet lå igjen på flyplassen i London, og da vi ankom flyplassen i São Paulo, viste det seg at bagen til Ingrid ikke hadde kommet med på flyet.

Vi hadde god timing da vi ankom Brasil på fredag. Mandag var helligdag (for å minnes de avdøde) og vi hadde derfor en langhelg foran oss. Det første vi gjorde var å handle solkrem (rettere sagt sunblock 50, etter sterke anbefalinger fra butikkdama) og mobiltelefon, og med en temperatur på 30-40 grader fant vi det passende med litt tid på stranda. Vi har også hatt god tid til litt sight seen rundt omkring i området. Blant annet har vi besøkt skaterampa hvor ”lillebror” hører til, hatt en times lang gåtur til enden av stranda med ”pappa”, spist sjokoladepizza og bananpizza på et enormt stort kjøpesenter med ”brødrene” våre og en kompis, besøkt Santos’ beste Asaiplass (asai = fruktis med bananer og frokostblanding), vært på to ulike menigheter på gudstjeneste og tatt turen innom kinoen (hvor vi var fire av seks tilskuere). Vi har og blitt go’kompis med dørvakten ”Chiba” og har nå noen lokale kjente som jobber på frukt- og grønnsaksavdelingen på supermarkedet. Byen er kjempefin, været er fantastisk og vertsfamilien kunne ikke vært bedre!

Vi har også begynt å jobbe på ProViver, et dagsenter for barn og ungdom i Santos. Det er krevende å skulle bidra med hjelp både i undervisning og lek når språket ikke sitter, men det ser ikke ut som om barna ser på dette som en hindring. Allerede første dagen var vi omringet av små gutter og jenter som krangla om hvem som skulle få sitte i fanget, holde i hånda og ellers ha vår fulle oppmerksomhet. Innimellom blir det også litt tid til å se på film (istid 3 som surrer og går om og om igjen), spille bordtennis og volleyball, spille Uno, og ellers prøve å holde en samtale gående. Barna er nysgjerrige og vi har fått spørsmål om alder, søsken, hvor vi bor, kjæreste, om vi har masse penger og om det finnes tyver og politi i Norge. Vi svarer så godt vi kan, men finner det passende å nikke og smile litt innimellom også her. Jeg stortrives i alle fall med barna og gleder meg til å fortsette med dette arbeidet fremover.

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan det går med oss i møte med en ny kultur, og om det er tegn til kultursjokk, kulturkrasj eller lignende. Dersom jeg skal sammenligne vår opplevelse med andre team på GUS sine opplevelser, går jeg ut ifra at det kan oppstå mer dramatiske og utrolige ting i India, Kambodsja eller Senegal. Men vi har hatt episoder som minner oss på at vi ikke er hjemme i Norge lengre. Den første store forskjellen jeg la merke til, var klimaet. Steikende sol og 35 grader medfører dusjing og skifting av klær flere ganger om dagen. Dette forklarer de fem badene (med dusj i alle) som er presset inn i en noe liten leilighet. Den tette, klamme lufta gir oss i tillegg enkelte utfordringer når det gjelder å ta av/på singlet, bukser osv. Men det kommer seg! Det andre jeg la merke til, er familiens evne til å bry seg, passe på og overvåke. For det første er ikke Santos like trygt som Trondheim, og ”mor” og ”far” kan ha lagt merke til vår naive innstilling til ulike folk og situasjoner. For det andre blir ikke vi sett på som voksne, selvstendige mennesker før vi er gift, noe som dermed medfører et ansvar foreldrene med glede har tatt på seg. Er det noe som har gått igjen de siste dagene, er det hvordan familien (inkludert våre jevnaldrende brødre) stadig passer på at vi ikke gjør noe vi ikke skal: Holder oss før vi skal gå over veien, roper ”run, run, run” i det vi er på vei over, skriker ”no, don’t do that!” når jeg lener meg over gelenderet på toppen av bygningen, nekter meg å gå hjem når klokken nærmer seg åtte osv osv. Av og til merker de at de kanskje beskytter oss litt vel mye, og lar oss prøve oss på egen hånd. Men etter å tilfeldigvis ha møtt først mor, og deretter far, på en av våre utforskingsturer, mistenker vi dem for å ”stole på oss”. Den tredje tingen, er Brasils fokus på utseende. Det begynte da pappa, gjentatte ganger, foreslo at vi skulle da oss en tur på ”beauty saloon” for å fikse håret og neglene. Deretter spurte han meg og Ingrid, med et hint av en eller annen undertone, ”Are those kind of shoes common in Norway?”. Det toppet seg da han tok på håret mitt og kommenterte den praktiske måten jeg hadde ballet håret mitt i en knute på hodet med en enkel setning: ”I think your hair looks nicer if you let it down…”.

Jeg kan og nevne at, etter å ha spist oss mett på middag under matpausen på jobb, var vi i ferd med å måtte spise nok en gang da vi ikke fikk frem at vi allerede hadde spist. Bussjåføren hevet stemmen noe da jeg ikke forsto kortsystemet på bussen. Selv etter å ha forklart at jeg ikke snakka Portugisisk, skjønte han ikke at det ikke hjalp å rope det samme om og om igjen dersom han ropte høyere og fortere. Jentene på ProViver fant det fantastisk morsomt da vi fortalte at vi spiste brød tre ganger om dagen. Ikke visste vi at pão og pão var to forskjellige ord, og at vi dermed spiste treverk tre ganger om dagen. På vår første shoppingtur på egen hånd (virkelig på egen hånd denne gangen) ble vi kjent med en koselig kar som solgte kjoler. Da han forsto at vi ikke var derifra, men var nordmenn, responderte han med å si ”heil, Hitler” og lurte på om vi traff på mange bjørner i hjemlandet. Utenom dette lever familien i en evig frykt for at vi ødelegger bilen hver gang vi smeller igjen dørene, men de har funnet seg til rette med at et av de fem badene brukes som skogarderobe etter at vi bosatte oss her.

Brasil er fantastisk og vi har mye å se frem til. Familien har reservert juleferie på en øy litt lengre nord i landet. Her blir det gode muligheter for at lillebror lærer oss å surfe og pappa ønsker å ta oss med på dykking. Ellers har mor lagt planer for oss hos frisøren, hvor vi skal fikse både hår og negler, og vi tenker å benytte oss av at storebror spiller trommer og lillebror spiller gitar. I tillegg planlegger storebror og en kompis å ta oss med til både Rio de Janeiro og São Paulo. Life is good.