Begynnelse og slutt varierer fra by til by, men i São Paulo startet festen lørdag 13. og varte til onsdag 17. februar, ei lita uke fylt med glade brasilianere, utrolige kostymer, mye sminke, lange netter, musikk og samba. Skole og arbeid tok en pause, butikker og restauranter som ellers var åpne til alle døgnets tider, var nå plutselig stengt, og gatene, som ellers er overfylte, var plutselig enda litt mer stappa av mennesker som kom langveisfra. 

Men karneval handler ikke kun om å ta på seg kostymer, dra ut i gatene, danse og spille musikk, det handler om å vinne. Hver ”sambaskole” (konkurrerende gruppe) startet planlegging, øving og sying av kostymer rett etter fjorårets karneval, og det var mye spenning før det alt skulle kjøres i gang. Mye arbeid var lagt ned for å bli kåret som Brasils beste sambaskole, og det var godt synlig i Brasils gater.

Hver sambaskole hadde i alt 20 minutter på å vise seg frem for både jury og tilskuere. Her fikk de muligheten til å samle poeng for helhetsinntrykk, enkeltprestasjoner, kostymer, sminke, byggverk, kreativitet, dansing, musikk osv. Med fargesprakende kostymer og sminke, danset de seg gjennom gatene, og skapte et fantastisk show det var vanskelig å ta øynene vekk fra.

Men lag på lag med tykke kostymer i møte med en gjennomsnittstemperatur på 35 grader og steikende sol, skapte fort litt problemer da de i tillegg kjørte høyt nivå på dansen. Gang på gang så vi utøvere, kameramenn og reportere besvime av den varme tilværelsen. Men de hadde tydeligvis sikret seg med sminke tilnærmet maling, da det ikke var tegn til at denne ble påvirket av svetten som rant nedover ansiktene. 

Kostymene, dansen og musikken var imponerende, og det var fascinerende å se alt livet som fylte gatene. Karneval i Brasil er utrolig! Det var fantastisk å se det hele, sittende hjemme i sofaen foran TV-skjermen…

Den siste uka i ferien, gikk turen til Rio de Janeiro. Vi reiste, sammen med brødrene våre, fra det varme Santos til det enda varmere Rio. Her booket vi oss inn på et hostel med kun to minutters gange fra stranda Ipanema. På hostelrommet ble vi møtt av en flokk med svensker, som raskt flyttet ut pga. bed bugs. Deretter kom det to nordmenn og tok over et par av sengene, som også sjekket ut av hostelet med litt for mange røde stikk. Vi tenkte imidlertid at dersom vi ikke hadde blitt stukket til nå, kunne vi da i det minste overleve de siste nettene óg. Med litt hell, kanskje mer enn det som var sannsynlig, overlevde vi angrepene (selv om vi oppdaget lus et par uker etter hjemkomst, sannsynligvis fra Rio-turen…).

I løpet av de fem dagene i Rio, hadde vi god tid til å være skikkelige turister. Vi tok turen innom sukkertoppen, Jesusstatuen, Maracaná (største fotballstadion i Brasil), Copacabana, Ipanema (på vei til å bli den nye Copacabana) og ellers ble det mye av restaurantspising, soling, bading og trasking i gatene. Jeg, Ingrid og Ragnhild fikk også muligheten til å besøke to vi ble kjent med på leir i Minas, og det ble en koselig kveld med pizza, film, album og gode samtaler. Jeg fikk også slengt meg med på en tur inn i Rocinha, Latinamerikas største favela. Mange sterke bilder av både barn og voksne som lever i en uforståelig og hard hverdag med fattigdom, vold og misbruk, men også fantastike bilder av kjærlighet, samarbeid og glede. Rart å skulle betale en guide for å vise meg rundt i hverdagen til disse menneskene, men likevel en verdifull og minneverdig opplevelse.

Midt i vår fire ukers lange ferie, hadde GUS lagt opp to uker hvor vi skulle være ledere på leir. Etter en ti timers lang kjøretur nordover og litt innover i landet, ankom vi på bussholdeplassen i Belo Horizonte. Til tross for at tre av tre mobiltelefoner manglet dekning, ble vi møtt av søte Pricilla og spurte om vi var de tre norske jentene som skulle være med på leir. Sultne som vi var, rakk vi en kjapp tur innom McDonalds før vi fikk med oss avslutningen på gudstjenesten. Vel fremme på leirstedet tok vi tak i hver vår bag for å finne oss til rette på rommet, men ble stoppet av to staute brasilianere som gjerne ville gjøre tingene på skikkelig vis. Diltende etter, med kun veska i hånda, kom vi frem til rommet vi skulle sove de fjorten neste nettene, litt usikre (og en smule skeptiske) til å skulle være her såpass lenge.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut av fjorten dager kunne synes å bli i det minste laget. Ledergjengen bestod av en flokk fantastiske brasilianere. Jeg har aldri møtt en gjeng med så imøtekommende, inkluderende og blide mennesker før.

Den første uka var satt av til barn og ungdom fra sju til tolv år. Denne uka jobba jeg og Ragnhild på kjøkkenet hvor vi serverte mat, vasket kopper og ryddet matsalen. Her fikk vi god mulighet til å lære litt portugisisk over oppvaskkummen. Ingrid jobbet derimot i ”barzinhoen” hvor hun solgte godteri, brus og ”empanadinhas” til deltakere og ledere. Den andre uka kom det ungdom fra tretten og helt opp til tjuefem år. Jeg og Ragnhild ble da sendt over til ”barzinhoen” for å jobbe der sammen med Ingrid. Det dukket opp noen situasjoner hver dag hvor forvirrede, norske jenter febrilsk prøvde å dele ut rett godteri til småstressa, utålmodige brasilianere. Det toppet seg da pennen, som ble brukt til å krysse av pengekupongene de skulle betale med, stadig forsvant på mysterisk vis. ”Cadê a caneta?!” (”hvor er penna?!”) ble en flittig brukt setning. Den viktigste oppdagelsen vi gjorde gjennom to uker på arbeid på leir, var hvordan brasiliansk samarbeid fungerer. Ingen oppgave skal gjøres alene, er den røde tråden. En skraper av matrester fra fatet, den andre skyller av restene av matrestene, den tredje drar en såpefylt svamp for å få vekk det siste, mens den fjerde skyller av såpa. Deretter trengs en femte for å stable fatene til tørk på oppvaskbenken.

Utenom arbeidstid, var det møter, sport og ellers litt opplegg for deltakerne (arrangert matkrig, orientering på midten av natta, stafett med effekter inspirert fra skrekkfilmen ”The Village” osv.). Utrolig verdifullt å få lovsynge og tilbe Gud sammen med brasilianere på portugisisk. Disse to ukene på leir ble som en oase for teamet, hvor vi fikk slappet av i et fantastisk fellesskap og ble fylt med et nytt og godt fokus før vi skulle tilbake til arbeidet i Santos.

Andre ting som dukker opp når jeg tenker MPC-leir i Minas: utrolig vakker natur og med en stillhet man ikke finner i nabolaget hjemme i Santos, et rikt insektliv både ute, på soverommet og i dusjen, tøying av frimodighet idet vi finner oss dansende alene til deltakernes favorittsang og en noe uhygienisk do etter at både vann og strøm forsvant opptil flere ganger.

Nyttårsaften starta med en fantastisk god middag som far Thames sto for. Foreldrene hans kom også til middag, og det var vårt første møte med dem. Utover kvelden ble jeg sittende i en lang og god samtale sammen med bestefar, hvor vi diskuterte alt fra brasiliansk politikk til oljesituasjonen i Norge. Etter samtalen, konkluderte han med at vi alle måtte skrive en bok når vi kommer tilbake, for å fortelle om alt det vi har sett og lært her i Brasil. Utrolig sjarmerende kar, som visste omtrent alt om alt. Etter middag, ble vi med familien til noen venner som hadde leilighet i toppetasjen i en blokk like ved stranda. Her hadde vi god utsikt over mylderet av mennesker nedenfor og de fantastiske fyrverkeriene som ble sendt opp fra båter litt ut fra kysten. Tradisjonen her i Brasil er å kle seg i hvitt for å signalisere fred i det man går inn i det nye året. Utrolig spesielt å se utover stranda, full av hvitkledte mennesker. Da klokka hadde slått tolv sendte vi ut hver vår hvite ønskeballong, før vi ble med storebror og vennegjengen ned til gata hvor resten av Santos befant seg. På mange måter lignet det fælt på festing i Norge, med masse mennesker samlet rundt ølkassene. Men det var en koselig å morsom gjeng å henge sammen med, og til tross for pøsregnet som gjorde enhver hvit kjole gjennomsiktig, holdt vi det gående til langt utover.