Da vi kom hjem fra Ilha Bela satt vi i gang med klesvask og en ny pakkerunde: Salvador sto for tur. Etter å være litt bekymra for at vi hadde tatt en buss som kanskje var litt i seneste laget, ble vi storfornøyde da det så vidt var kø fram til innsjekkingen på flyplassen. Men det skulle vise seg at å ta en tidligere buss kanskje kunne vært et sjakktrekk likevel. Etter sterke anbefalinger fra far, ble det til at vi kun tok med passkopier. Norske pass er verdifulle i Brasil, og dermed ikke det første man vi ha med seg når man skal dele et hostellrom med ti andre i Salvador. Da vi sto som nestemann i køa til innsjekkinga, begynte tvilen å komme, og vi ante sakte men sikkert at vi kanskje burde tatt med pass likevel (jeg mintes det øyeblikket jeg tok ut passet fra veska, samme morgen, i god tro på at far hadde alt under kontroll da han sa det han sa). Da vi så at det var ei dame, som var sur, som satt bak disken, tenkte vi at alt håp var ute. Og det var det, hadde det ikke vært for at hun ikke kunne snakke engelsk. Vi ble i stedet sendt videre til koselige og medgjørlige César. Etter mye frem og tilbake, kom han opp med en siste løsning: ”si at dere har mista passene deres!”. Dermed ble det en tur innom Policia Federal og Policia Civil. Til tross for at vi mangler evnen til å lyge (”åjaa, dere har alle mistet passene, men vet ikke hvor, når eller hvordan?”), fikk vi stemplet papirene og en liten halvtime etter satt vi på flyet på vei til Salvador.

Nega Maluca er et sjarmerende og nokså shabby hostell. I døra ble vi møtt av en trivelig og avslappet fyr som tok oss med på en omvisning: ”Here’s the fridge. Write your names on your own food, and please, do not eat something that isn’t yours. If you take some coke or beer, write your names on the list, and we’ll charge you when you leave. Here is our holy place. Take off your shoes when you step on the matress, and feel free to use the water pipe. It is not allowed to do drugs inside the hostel, but what you do on the outside, is none of our business”. Deretter fikk vi utdelt nøkler til ”det lilla rommet” og sengetøy som sto i stil til gardinene, veggene og de lilla flodhestene på nattbordet.

Vi bodde i sentrum av turistplassen i Salvador. Her var alt av turistattraksjoner i nærheten, og det var stadig noe som skjedde i gatene. Den første kvelden fikk vi med oss et trommeshow på prazaen, Olodum. – Kjempestilig! Neste dag ble det Mercado Modelo hvor de hadde diverse boder fulle av klær, smykker, suvernirer, pyntegjenstander osv. Vi smakte på en av Salvadors ”nasjonalretter”, acaraje (en smultbolle med rekestuing inni). Har smakt bedre mat…På kvelden gikk vi ut på restaurant med ei jente fra Israel vi ble kjent med på hostellet. Kjempetrivelig jente og en koselig kveld med livemusikk. Dag nummer tre tok vi turen til det lokale markedet, i utgangspunktet ikke beregnet for turister. Gåturen innover ble avsluttet etter et antall advarsler mot å gå inn i den bydelen: ”No, no, no! Don’t og there, it’s dangerous!”. Vi fant det derfor lurt å ta en taxi. Markedet var absolutt verdt det å få med seg. De hadde alt fra geitehoder, kuøyne og grisetarmer, til flettekurver, krydder og frukt. – Kjempestilig! På kvelden ble det travelt. Tirsdag er den store festdagen i byen, og alle kommer seg ut på gata for å feste. På vei ut av døra ble vi stoppet av en gjeng på hostellet. De hadde tenkt seg på Candomblé og hadde hørt at vi var interesserte dersom muligheten bød seg. Vi ble deltok dermed i to og en halv time på denne afrobrasilianske, religiøse seremonien. Før vi forlot dem, ble vi velsignet ved å få noen slag av grener på armer og bein, pop corn i håret og til sist et par rist i fingrene. Senere på kvelden ble det salsabar med livemusikk. Den siste kvelden i Salvador, dro Ingrid og Ranveig ut på nye eventyr. Vi oppdaget raskt at det var lite som hendte dagen etter en tirsdag. På vei tilbake til hostellet, møtte vi derimot afrogutten vi hadde blitt kjent med dagen i forveien. Han inviterte oss med på en lokal salsabar hvor han arbeidet. Etter å ha forsikret oss om at det var like i nærheten og befant seg i et trygt område, trasket vi etter ham. Det tok ikke lang tid før vi forsto at han tok litt lett på spørsmålene våre: gatene ble mer og mer øde, og det ble mørkere og mørkere. Han leste de bekymrede ansiktsuttrykkene våre, ba oss om å spre alle verdisakene i diverse lommer slik at ingenting befant seg i veska, og sa vi skulle gå tett inntil ham. Det hjalp at han var go’kompis med alle og enhver vi passerte på gata, og før vi visste ordet av det, var vi fremme. Samba er stilig og afrogutten hadde mye spennende og interessant å fortelle. Det ble en vellykket siste kveld i Salvador.