Midt i vår fire ukers lange ferie, hadde GUS lagt opp to uker hvor vi skulle være ledere på leir. Etter en ti timers lang kjøretur nordover og litt innover i landet, ankom vi på bussholdeplassen i Belo Horizonte. Til tross for at tre av tre mobiltelefoner manglet dekning, ble vi møtt av søte Pricilla og spurte om vi var de tre norske jentene som skulle være med på leir. Sultne som vi var, rakk vi en kjapp tur innom McDonalds før vi fikk med oss avslutningen på gudstjenesten. Vel fremme på leirstedet tok vi tak i hver vår bag for å finne oss til rette på rommet, men ble stoppet av to staute brasilianere som gjerne ville gjøre tingene på skikkelig vis. Diltende etter, med kun veska i hånda, kom vi frem til rommet vi skulle sove de fjorten neste nettene, litt usikre (og en smule skeptiske) til å skulle være her såpass lenge.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut av fjorten dager kunne synes å bli i det minste laget. Ledergjengen bestod av en flokk fantastiske brasilianere. Jeg har aldri møtt en gjeng med så imøtekommende, inkluderende og blide mennesker før.

Den første uka var satt av til barn og ungdom fra sju til tolv år. Denne uka jobba jeg og Ragnhild på kjøkkenet hvor vi serverte mat, vasket kopper og ryddet matsalen. Her fikk vi god mulighet til å lære litt portugisisk over oppvaskkummen. Ingrid jobbet derimot i ”barzinhoen” hvor hun solgte godteri, brus og ”empanadinhas” til deltakere og ledere. Den andre uka kom det ungdom fra tretten og helt opp til tjuefem år. Jeg og Ragnhild ble da sendt over til ”barzinhoen” for å jobbe der sammen med Ingrid. Det dukket opp noen situasjoner hver dag hvor forvirrede, norske jenter febrilsk prøvde å dele ut rett godteri til småstressa, utålmodige brasilianere. Det toppet seg da pennen, som ble brukt til å krysse av pengekupongene de skulle betale med, stadig forsvant på mysterisk vis. ”Cadê a caneta?!” (”hvor er penna?!”) ble en flittig brukt setning. Den viktigste oppdagelsen vi gjorde gjennom to uker på arbeid på leir, var hvordan brasiliansk samarbeid fungerer. Ingen oppgave skal gjøres alene, er den røde tråden. En skraper av matrester fra fatet, den andre skyller av restene av matrestene, den tredje drar en såpefylt svamp for å få vekk det siste, mens den fjerde skyller av såpa. Deretter trengs en femte for å stable fatene til tørk på oppvaskbenken.

Utenom arbeidstid, var det møter, sport og ellers litt opplegg for deltakerne (arrangert matkrig, orientering på midten av natta, stafett med effekter inspirert fra skrekkfilmen ”The Village” osv.). Utrolig verdifullt å få lovsynge og tilbe Gud sammen med brasilianere på portugisisk. Disse to ukene på leir ble som en oase for teamet, hvor vi fikk slappet av i et fantastisk fellesskap og ble fylt med et nytt og godt fokus før vi skulle tilbake til arbeidet i Santos.

Andre ting som dukker opp når jeg tenker MPC-leir i Minas: utrolig vakker natur og med en stillhet man ikke finner i nabolaget hjemme i Santos, et rikt insektliv både ute, på soverommet og i dusjen, tøying av frimodighet idet vi finner oss dansende alene til deltakernes favorittsang og en noe uhygienisk do etter at både vann og strøm forsvant opptil flere ganger.