Nå sitter jeg på leiligheten jeg deler med ”bestemor” i Santos. En stue, ett bad, ett kjøkken, og når Aurora kommer, blir vi liggende tre stykk på et lite soverom – kjempekoselig! I tillegg har vi en voksstol stående på verandaen. Bestemor er nemlig en pensjonert brasiliansk vokser, og har 40-50 år med erfaring bak seg. Ingrid og Ragnhild bor hos mentorene våre, Marcia og Thames, ca en halvtimes gåavstand unna. Rundt matbordet, da vi snakket om hvem som skulle bo hvor, fikk vi høre at bestemor var litt nervøs. Hun kunne nemlig ikke snakke engelsk og var dermed litt bekymra for hvordan det kom til å gå når hun skulle ha to norske jenter boende hos seg. ”Mamma” og ”pappa” roet henne ned og sa at jeg snakket spansk i tillegg. Dette hadde tydeligvis sin virkning. Bestemor prater som aldri før, og jeg har aldri opplevd å nikke og smile så mye som nå.

Før vi i det hele tatt ankom Brasil, var det en rekke ting som hadde skjedd. Aurora er fremdeles i Hurdal og prøver å bli frisk. Med litt bønn fra vår side og hvile fra hennes side, kan hun kanskje komme nedover i slutten av denne uka. På Gardermoen ble Ingrid liggende på en benkerad innpakket i det vi hadde av jakker og gensere. Men feberen og hodepina gjorde at hun fikk sove tungt og godt gjennom det meste av flyturen. Jeg fikk derimot ikke sove og da passet det veldig dårlig at tv-skjermen min bestemte seg for ikke å fungere. Alternativet ble å se på film (i negativ pga dårlig vinkel) på skjermen til Ingrid. Forholdene tatt i betraktning, gjorde dette alternativet mer enn godt nok. I tillegg oppdaget Ragnhild underveis at kortet lå igjen på flyplassen i London, og da vi ankom flyplassen i São Paulo, viste det seg at bagen til Ingrid ikke hadde kommet med på flyet.

Vi hadde god timing da vi ankom Brasil på fredag. Mandag var helligdag (for å minnes de avdøde) og vi hadde derfor en langhelg foran oss. Det første vi gjorde var å handle solkrem (rettere sagt sunblock 50, etter sterke anbefalinger fra butikkdama) og mobiltelefon, og med en temperatur på 30-40 grader fant vi det passende med litt tid på stranda. Vi har også hatt god tid til litt sight seen rundt omkring i området. Blant annet har vi besøkt skaterampa hvor ”lillebror” hører til, hatt en times lang gåtur til enden av stranda med ”pappa”, spist sjokoladepizza og bananpizza på et enormt stort kjøpesenter med ”brødrene” våre og en kompis, besøkt Santos’ beste Asaiplass (asai = fruktis med bananer og frokostblanding), vært på to ulike menigheter på gudstjeneste og tatt turen innom kinoen (hvor vi var fire av seks tilskuere). Vi har og blitt go’kompis med dørvakten ”Chiba” og har nå noen lokale kjente som jobber på frukt- og grønnsaksavdelingen på supermarkedet. Byen er kjempefin, været er fantastisk og vertsfamilien kunne ikke vært bedre!

Vi har også begynt å jobbe på ProViver, et dagsenter for barn og ungdom i Santos. Det er krevende å skulle bidra med hjelp både i undervisning og lek når språket ikke sitter, men det ser ikke ut som om barna ser på dette som en hindring. Allerede første dagen var vi omringet av små gutter og jenter som krangla om hvem som skulle få sitte i fanget, holde i hånda og ellers ha vår fulle oppmerksomhet. Innimellom blir det også litt tid til å se på film (istid 3 som surrer og går om og om igjen), spille bordtennis og volleyball, spille Uno, og ellers prøve å holde en samtale gående. Barna er nysgjerrige og vi har fått spørsmål om alder, søsken, hvor vi bor, kjæreste, om vi har masse penger og om det finnes tyver og politi i Norge. Vi svarer så godt vi kan, men finner det passende å nikke og smile litt innimellom også her. Jeg stortrives i alle fall med barna og gleder meg til å fortsette med dette arbeidet fremover.

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan det går med oss i møte med en ny kultur, og om det er tegn til kultursjokk, kulturkrasj eller lignende. Dersom jeg skal sammenligne vår opplevelse med andre team på GUS sine opplevelser, går jeg ut ifra at det kan oppstå mer dramatiske og utrolige ting i India, Kambodsja eller Senegal. Men vi har hatt episoder som minner oss på at vi ikke er hjemme i Norge lengre. Den første store forskjellen jeg la merke til, var klimaet. Steikende sol og 35 grader medfører dusjing og skifting av klær flere ganger om dagen. Dette forklarer de fem badene (med dusj i alle) som er presset inn i en noe liten leilighet. Den tette, klamme lufta gir oss i tillegg enkelte utfordringer når det gjelder å ta av/på singlet, bukser osv. Men det kommer seg! Det andre jeg la merke til, er familiens evne til å bry seg, passe på og overvåke. For det første er ikke Santos like trygt som Trondheim, og ”mor” og ”far” kan ha lagt merke til vår naive innstilling til ulike folk og situasjoner. For det andre blir ikke vi sett på som voksne, selvstendige mennesker før vi er gift, noe som dermed medfører et ansvar foreldrene med glede har tatt på seg. Er det noe som har gått igjen de siste dagene, er det hvordan familien (inkludert våre jevnaldrende brødre) stadig passer på at vi ikke gjør noe vi ikke skal: Holder oss før vi skal gå over veien, roper ”run, run, run” i det vi er på vei over, skriker ”no, don’t do that!” når jeg lener meg over gelenderet på toppen av bygningen, nekter meg å gå hjem når klokken nærmer seg åtte osv osv. Av og til merker de at de kanskje beskytter oss litt vel mye, og lar oss prøve oss på egen hånd. Men etter å tilfeldigvis ha møtt først mor, og deretter far, på en av våre utforskingsturer, mistenker vi dem for å ”stole på oss”. Den tredje tingen, er Brasils fokus på utseende. Det begynte da pappa, gjentatte ganger, foreslo at vi skulle da oss en tur på ”beauty saloon” for å fikse håret og neglene. Deretter spurte han meg og Ingrid, med et hint av en eller annen undertone, ”Are those kind of shoes common in Norway?”. Det toppet seg da han tok på håret mitt og kommenterte den praktiske måten jeg hadde ballet håret mitt i en knute på hodet med en enkel setning: ”I think your hair looks nicer if you let it down…”.

Jeg kan og nevne at, etter å ha spist oss mett på middag under matpausen på jobb, var vi i ferd med å måtte spise nok en gang da vi ikke fikk frem at vi allerede hadde spist. Bussjåføren hevet stemmen noe da jeg ikke forsto kortsystemet på bussen. Selv etter å ha forklart at jeg ikke snakka Portugisisk, skjønte han ikke at det ikke hjalp å rope det samme om og om igjen dersom han ropte høyere og fortere. Jentene på ProViver fant det fantastisk morsomt da vi fortalte at vi spiste brød tre ganger om dagen. Ikke visste vi at pão og pão var to forskjellige ord, og at vi dermed spiste treverk tre ganger om dagen. På vår første shoppingtur på egen hånd (virkelig på egen hånd denne gangen) ble vi kjent med en koselig kar som solgte kjoler. Da han forsto at vi ikke var derifra, men var nordmenn, responderte han med å si ”heil, Hitler” og lurte på om vi traff på mange bjørner i hjemlandet. Utenom dette lever familien i en evig frykt for at vi ødelegger bilen hver gang vi smeller igjen dørene, men de har funnet seg til rette med at et av de fem badene brukes som skogarderobe etter at vi bosatte oss her.

Brasil er fantastisk og vi har mye å se frem til. Familien har reservert juleferie på en øy litt lengre nord i landet. Her blir det gode muligheter for at lillebror lærer oss å surfe og pappa ønsker å ta oss med på dykking. Ellers har mor lagt planer for oss hos frisøren, hvor vi skal fikse både hår og negler, og vi tenker å benytte oss av at storebror spiller trommer og lillebror spiller gitar. I tillegg planlegger storebror og en kompis å ta oss med til både Rio de Janeiro og São Paulo. Life is good.

Først vil jeg beklage dårlig bloggaktivitet. Det har i midlertid ikke hendt så veldig mye siden høstferien, men her kommer en kort gjennomgang av de siste begivenhetene:

Høsteferien var kjempekoselig. Jeg fikk en gjensyn med både familie og venner, og det ble god tid til å si hade til de fleste. Mamma og pappa tok virkelig ønskelista mi på alvor, så det ble mye god mat gjennom hele uka. Jeg rakk å få med meg to bursdager (pappa og Maren), en cellegruppe, to lørdagsmøter i Salem, mange besøksrunder, og ellers noen byturer og kafébesøk. I tillegg fikk vi oppleve det gode, gamle trønderværet igjen… – Storfornøyd!

I løpet av de siste to ukene på Gå Ut Senteret har vi også rukket å gjøre en del. Den første helga reiste de tre Sør-Amerika-teamene på en misjonskonferanse i Heddal, Telemark. Der fikk vi et møte med en karismatisk pinsemenighet, Norges største stavkirke, og ellers det fantastiske rånemiljøet i Notodden sentrum.
Undervisninga begynte å gå mot slutten, huset skulle vaskes og koffertene skulle pakkes. Det har vært stemning for å reise de siste 10 dagene, noe som har ført med seg at tiden har gått noe tregere. Men innimellom har vi fått med oss enda to fellesskapskvelder. Den første ble feiring av et bryllup. Min rolle var “snobbete venn av bruden som  er opptatt av kaloriene” – som født inn i den rollen ;D Fellesskapskveld nr to ble en julefeiring. I og med at vi er bortreist gjennom hele juletiden, ble det derfor både grøt med mandel (bortsett fra at ingen fikk den..), julemusikk, allsang rundt juletreet utkledning og fremføring av juleevangeliet, og en film som avslutning. Det ble mange kreative måter å fremføre evangeliet på. Vår gruppe fikk i midlertid ikke øvd inn noe på forhånd, så da ble det et improvisasjonsstykke med tema “dansk blindeforbund som fremfører juleevangeliet”. Kan legge til at det var vi som gikk av med seieren og at jeg var utkledt som en sau gjetet av Ingrid.

Nå sitter jeg på et tomt og nyvasket rom. Koffertene er pakket og vi er klare til avreise. Bilene kjører fra GUS om noen timer og vi ankommer Santos i morgen tidlig. – Gleder meg masse!

Kjære mamma. Veit den kanskje ser litt lang og krevende ut…

Middag:

- Taco
- Nachos
- Hjemmelaget pizza
- Lasagne
- Pannekaker
- Pølse og potetstappe
- Pastasalat med skinke og hvitløksbaguetter
- Tandoori chicken med nan-brød og salat

Dessert/kaffemat:

- Is med sjokoladepulver, sjokoladesaus og non-stop
- Firkløverkake
- Rabarbra/blåbær-pai
- Nystekte boller
- Vafler

Snacks:

- Sørlandschips
- Sjokolade
- Smash
- Smågodt
- Kakao med krem
- Ritz-kjeks med kremost

…men du veit du bør ta det som et komplement. Vise bare kor my æ sett pris på maten din :-)

Onsdag kveld var jeg, Ingrid, Aurora og Ragnhild samlet hjem til Maité (mentoren vår) for å ha brasilkveld. Planen var å lage brasiliansk mat, lære noen portugisiske ord og kose oss med en film og litt småprat på kvelden. På menyen var arroz, ensalada, feijão og verduras til middag (sammen med en kald flaske cola – storfornøyd!), før vi senere på kvelden koste oss med brigadero (brasiliansk godteri – karamell/sjokolade), frukt og kaffe. Maten var kjempegod, og jeg oppdaget at bønner, som jeg tidligere hadde gått ut ifra at ikke var noe særlig, var spiselig.

Under matlagingen fikk vi en kjapp gjennomgang av noen portugisiske gloser. Ord som omhandler mat, kropp og hus (med inventar) er nå på plass, i tillegg til noen andre nyttige ord her og der. 

Topp seks av de mest brukte glosene underveis:

• Tabong – OK, greit
• Grosso – Tjukk, dårlig eller elendig
• Nossa – Åj!
• Frangeiro – Direkte oversatt: En person som springer etter kyllinger for å fange dem, men som ikke får det til. Indirekte: Kan brukes om en håpløs fotballkeeper
• Ficar – Dersom man har “friends with benefits” driver man med “ficar”
• Gato – Katt. Kan også brukes om en fin/deilig/kjekk gutt

Topp fem av de minst likte glosene (basert på unødvendig uttale og stygg aksent):

• Viagem – Vee-ah-jaying – Reisen, turen
• Escrever – Aysh-cray-vehr – Skrive, stave
• Pedir – Pee-cheer – Spørre etter
• Responder – Raysh-pohn-dehr – Svare
• Dizer – Tchee-zayhr – Si, fortelle

Flere av de norske navnene er vankelig å uttale i Brasil. Mentoren vår fant derfor kallenavn som vi kan ta i bruk når vi kommer fram. Ingrid – Irene, Ragnhild – Rebeca og Ranveig – Rosa. Aurora beholdt navnet sitt.

Etter middag ble det film – en dokumentar fra Brasil før vi avsluttet med en av våre ”teamsamlinger” (hvor vi deler litt tanker, ord og følelser både fra uka som har gått og tiden fremover). Brasilteamet består av tre utrolig bra jenter som jeg virkelig ser frem til å reise ut med. Maité er også et fantastisk menneske – en ekstramor nå som jeg har flyttet hjemmefra. Stopper alltid opp for å slå av en prat, ønsker oss alltid velkommen inn, og serverer oss kaker, godteri og kaffe mens vi ser på Rosenborgkamper.

Até a próxima!

Livet på Gå Ut Senteret begynner å roe seg. Hverdagen er snart tilbake til den ”samme gamle”, og følelsen av å være her på en evigvarende leir er nå blitt erstattet av en følelse av å være hjemme. Ukedagene går fort unna. De begynner nå å bli preget av rutine, noe som passer meg utmerket. Morgenmøte, undervisning og middag fyller formiddagene. Mandager har vi husmøter med litt planlegging, gode samtaler og åndelig fokus på kveldstid. Fast på tirsdager er ”lek-og-moro-i-gymsalen” (med bl.a. ”kjøleskapet kommer”, ”killer” og ”elefantball”) før vi samles foran Tv-en for å se ukens episode av Grey’s Anatomy. Onsdagene går med til det vi ellers ikke får gjort i løpet av uka, og deretter kommer vi til torsdagskveldenes fellesskapskveld. Forrige uke hadde vi Barnebursdag, og vi var alle samlet i gymsalen for å leke både stolleken, ballongleken og limbo-konkurranse. I tillegg satte vi stor pris på en adjektivhistorie over litt kringle og saft litt senere på kvelden. Den virkelige barnebursdagen kom derimot ikke før denne uka. Elias, Gå Ut Senterets fireårige sjarmis, hadde bursdag på mandag, og vi ble alle invitert til grilling og muffins i skogen – utrolig koselig! Ellers kan jeg opplyse om at vi har startet opp et skolekor og sang i gudstjenesten i Hurdal kirke i går. Her kommer en liten oppdatering fra september måned: 

I og med at ukedagene så godt som er planlagt frem til høstferien, er det godt å ha noen helger i mellom hvor vi får muligheten til å finne på noe annet. Første helga i september ble det Oslotur for å feire konfirmasjonen til mitt søskenbarn. Veldig koselig å møte igjen familie, og kanskje like koselig å få et gjensyn med god mat. Et koldtbord var midt i blinken, i og med at ingen kunne holde orden på antall ganger man gikk og forsynte seg. Det passet seg og bra å bo hjem til tante som hadde behov for å bli kvitt matrester i etterkant. Min kjære far hadde og tatt til seg mitt beskjedne krav fra et tidligere innlegg, og hadde handlet med seg sjokolade fra Spania – storfornøyd!

Andre helgen i september fikk vi besøk av fjorårets studenter på GUS. Vi fikk da anledning til å spørre og få fortalt litt om Brasil, hvordan arbeidet er, hvilke feriemuligheter vi har osv. Kamera og mobiler skal ikke frem i dagslys, vi skal ikke ta oss en spasertur etter elleve om kvelden, og vi kommer mest sannsynlig til å gå opp 10 kg i vekt. Men vi skal glede oss til jungelturer, surfing, dykking, og reising til andre spennende feriemål. I tillegg kommer vi til å arbeide med en fantastisk gjeng med barn på dagsenteret. Gleder meg! Samme helg ble det og nakenbading i Hurdalsvannet (etter overtaling av Trine og Helene) og et besøk på Hurdal Verk (folkehøgskolen i Hurdal).

Tredje helga ble det nok en Oslotur. Fredagskvelden gikk med til møte i Filla, hvor vi møtte Kristian og Ingrid – koselig! Lørdags formiddag hadde vi (jeg, Ingrid, Elisabet, Trine, Helene og Ane) piknik på Operahuset. På grunn av kjøpestoppen og pengesparing ble det et oppskåret brød med banan, en yoghurt og sjokolademelk. På Karl Johan var det utdeling av potetgullposer til dem som gikk forbi, og Trine og Helene så dermed muligheten til å samle inn litt snop uten å bryte kjøpestoppen. Et par turer frem og tilbake sørget derfor for en god dessert. På kvelden møtte vi Morten. Etter planen skulle vi gå på kafé, men endte opp i underetasjen på Burger King. Sjokolademilkshake (som ikke smakte sjokolade), brownies og is (som ikke smakte brownies), salt i håret og en god blanding av kake-is-salt-og-skje i munnen, gjorde kvelden både koselig og morsom. Før vi dro hjem på søndagen, rakk vi og en snartur på Egon for å spise middag med Bård.

Denne helga kan jeg skryte av å ha blitt gruset (to ganger på rad) i risk, sett ni episoder av ”The O.C”, vært på en historisk gudstjeneste i Hurdal kirke og vært vitne til Rosenborgs seier på lørdagskvelden. September måned har vært konge, men det blir godt å komme hjem til venner og familie i høstferien.

Piknik på Operaen

Piknik på Operaen

Det begynte da Ingrid, Kristine, Ragnhild og jeg satt og spiste lunsj sammen. Kristine hadde forsynt seg med kaffe og melk, og begynte å legge ut om denne venninna som visstnok hadde ristet så mye på en liten boks med kaffemelk, at det ble krem. Ingrid og jeg måtte selvfølgelig teste dette. Vi hentet en boks og bestemte oss for å riste på skift. Etter hvert ble en del andre elever engasjert i dette prosjektet, og tilslutt var vi flere som ”ristet løs” på denne boksen. To timer (med intens risting) senere, begynte vi å stille spørsmålstegn ved om dette egentlig var mulig. Etter en del søking på nettet og ei melding til Kristines venninne, fikk vi det skuffende svaret; hun hadde brukt en boks med kaffefløte. I håp om at alt arbeidet likevel hadde gitt litt resultat, åpnet vi boksen for å sjekke. Kaffemelka var og ble uforandret. Crap…

Takk ska du ha, takk ska du søren mæ ha..!

Til tross for at jeg har avsluttet videregående, opplever jeg stadig vekk at kunnskap er en mangelvare. Allerede ved frokostbordet på dag én, kunne jeg glede mine husbeboere med min manglende geografikunnskap. For dere som lurte; Hardangervidda befinner seg ikke i Nord-Norge og du har valgt en veldig tungvindt vei dersom du kjører innom Bryne på strekningen  Trondheim – Oslo. Men jeg ble bedre kjent med min svakere side da global disippellinja var på en bytur i Oslo. På én og samme dag befant jeg med i to ulike diskusjoner med to forskjellige personer. Den første var i Moskeen på Grønland og den andre var i møte med en ivrig Frp’er. Mangel på kunnskap kan i slike situasjoner føre til at man lett blir en kasteball mellom de ulike sidene. Det var like før Ranveig ble en muslimsk tilhenger av Fremskrittspartiet…

På samme Oslotur rakk vi og å bli kjent med Pinsemenighetenes Ytremisjon, misjonskonferansen på Fjellhaug og det tverrkulturelle miljøet i kafeen til Misjonssalen. I kafeen møtte jeg en ”gammel kjenning”. En etiopier som tidligere hadde bodd hjemme hos oss i Trondheim, og som egentlig skulle vært i Etiopia, men som kastet passet sitt og forsvant fra flyplassen før avreisen fra Norge, satt nå og drakk kaffe på en trivelig kafé i Oslo sentrum. Han virket ikke bekymret ut for at jeg ”hemmeligheten” hans, men ba meg hilse masse hjem til mamma og pappa.

Før vi reiste tilbake til GUS, fikk jeg og Ingrid også møtt Ragnar og Morten. Kjempekoselige gjensyn med nachos og milkshake som en bonus på sidelinja. I tillegg hadde vi sett frem til en god middag og tok derfor turen innom den berømte Bislet kebab. Oppskrytt…

Her på GUS går det mye i jenteprat, romantiske komedier, matlaging og brødbaking, strikking osv osv. Men det forekommer også situasjoner hvor samtaler ligger på det litt dypere nivå. Kjetil, mannen bak spørreundersøkelsen “Grunn av en grunn”, utarbeidet en rekke krevende spørsmål som skulle ta utgangspunkt i forholdsvis dagligdagse situasjoner. For å kunne svare på disse måtte det mye grunning til, og dermed utartet det seg en viss personlighetsutvikling underveis. Til tross for at han nå har reist avgårde til Ecuador, får vi månedlige spørsmål over nettet. Hjemmesiden kan du besøke her.

Spørsmål 1

Hvordan hadde du forholdt deg til følelsen av å gå seg vill i skolebygget hvis du gikk deg vill i skolebygget og følelsen kom? 

Spørsmål 2

Hvilken (i liten grad dominerende) sinnsstemning, som særpreger der, ville du minst villlig ha gitt avkall på (fordi mangelen på den ville skapt forstyrrelser i din unike personlighets harmoni)?

Spørsmål 3

Hva forutser du at din minst tenkelige umiddelbare reaksjon vil bli om du en dag selv innser at hver gang du åpner munnen for å gjespe, bryter du ut i spontan visesang?

Spørsmål 4

Hvor i den svært pedagogiske «være – tenke – høre – lære – lenke – føre –
sekskanten» anslår du at du mest sannsynlig ville falt ut i en samarbeidsoppgave, gitt at du fikk alt for lite søvn foregående natt til å henge med gjennom hele prosessen?

Spørsmål 5

Når på dagen er det mest tenkelig at følgende vers fra det svært motløse diktet «Jeg er meg, men duger ei» dukker fram i ditt hodets tankerekker:

“Jeg er som en løve uten mane, en feier, men ei svart av sot.
En planet langt ute av bane, et tre som aldri slår rot.”

Sponsorer til "Grunn av en grunn"

 

 

”Marius, Levi, alle jentene, ja dette blir nok spennende…”
Da har jeg endelig ankommet Gå Ut Senteret i Hurdal. Hurdal er en forholdsvis øde plass og vi oppdaget fort at dette definitivt ikke er verdens navle. Selve sentrum, som i hovedsak består av et par hus samlet omkring en rundkjøring, befinner seg en halv mils avstand unna bibelskolen. Bil er derfor en nødvendighet.  

Alt i alt har vi vært her en ukes tid til sammen, og tro det eller ei, det er mye som har hendt siden vi ankom. Første begivenhet var åpningsfesten på søndag. Det var en koselig ettermiddag hvor vi ble kjent med både skolebygg, medelever og lærere. Skolebygget har ikke forandret seg i løpet av de ti/femten siste årene, vi er i alt 32 globale disipler-elever (hvorav 29 er jenter) og lærerne er fantastiske. Jeg føler Marius traff spikeren på hodet da han tok til å synge ”Marius, Levi, alle jentene, ja dette blir nok spennende…” på melodien til Mummitrollsangen. 

Utfordringer, konflikter og drama
Spennende, ja, det er vel ikke det første som faller inn i hodet dersom man sikter til de endeløse områdene med skog som omgir oss på alle sider eller den ustoppelige kaklingen til et flertall av jenter. Men, både utfordringer, konflikter og drama har allerede vist seg å bli en del av vår nye hverdag. De første utfordringene ble jeg godt kjent med allerede den fra dag én og det går sakte men sikkert opp for meg at disse er noe jeg må jobbe med også etter returen fra Brasil. Jeg og Ingrid hadde på forhånd satt opptil flere mål for dette året, og blant disse var både trening og kontroll på økonomi høyt på lista. For øyeblikket er vi begge plassert på hus nummer 6. Dette bygget befinner seg øverst på området, tettes inntil skoggrensen. Med andre ord, avstanden til skolebygget er lengre enn forventet, noe vi påminnes hver gang vi kommer andpustne opp trappegangen til inngangsdøra. Hittil har vi ikke tatt stilling til problemet/utfordringen, og foretrekker fremdeles å forbli i sofaen når jentene inviterer på en joggetur i skogen. Utfordring nummer to viste seg raskt å utvikle seg til en ny. Bibelskole koster. Utgiftene er høye, inntektene kunne vært høyere. Som svar på denne utfordringen har vi bestemt oss for å kutte ned på ting som kan kuttes ned på. Ergo, vi finner ikke lengre en åpnet potetgullpose i skapet, sjokoladen i kantina er kun til utstilling og vafler, kaker eller fast food er ikke lengre i vårt vokabular. For å opprettholde dette, er det flere av oss som har skrevet under på en kjøpestoppavtale. Denne varer frem til høstferien, og dersom den brytes får det konsekvenser. Kort fortalt innebærer denne at vi ikke kan bruke penger på annet enn innkjøp til brødmåltider og middag, i tillegg til et redusert utvalg av andre nødvendigheter som toalettsaker, skolebøker osv. Vi understreker imidlertid at vi selv ikke kan bruke penger på dette, men setter stor pris på at både venner og familie møter oss med en sjokoladeplate på stasjonen og et godt herremåltid ventende hjemme.

Konflikter og drama utspiller seg når hus 6 tenker å utjevne urettferdighetene som befinner seg blant oss. Som nevnt tidligere, er vi blitt tildelt det minst beleilige / komfortable huset, og vi ser det dermed som en selvfølge at vi skal ha den største TV’en. Da vi, til vår store overraskelse, oppdaget at dette ikke var et faktum, tok vi saken i egne hender allerede den første natta. I halv totiden tuslet vi inn på stua til hus fire, erstattet den store TV’en med vår egen, før vi gikk tilfredse tilbake. Neste dag la vi og merke til behovet for en DVD-spiller. Løsningen fant vi i hus nummer 2 kommende natt. Det store flertallet av elevene på GUS delte derimot ikke vårt synspunkt i denne saken, noe som endte med at vi nå er tilbake til utgangspunktet. Forskjellen er den fiendtlige innstillingen enkelte andre har til oss, og et par låste inngangsdører. Men kampen om rettferdighet er langt ifra avsluttet. 

Kort oppsummering av diverse andre aktiviteter
Som oppramsing til sist kan jeg nevne konge dager med gode morgenmøter, inspirerende bibeltimer og gode middager, spillkvelder med ”fire i sofaen” og ”Tarzan-leken”, Ingrids bursdagsfeiring (med kake, bursdagskrone og i alt fire bursdagssanger), grilling og volleyball ved Åsanden (en plass som ligger en halvtimes gåtur unna GUS, og dermed en gylden mulighet til en treningsøkt, men som jeg og Ingrid ikke benyttet oss av til fordel for skyss på bagasjebrettet til to spreke syklister) og ellers et fantastisk fellesskap med flotte mennesker.