Nyttårsaften starta med en fantastisk god middag som far Thames sto for. Foreldrene hans kom også til middag, og det var vårt første møte med dem. Utover kvelden ble jeg sittende i en lang og god samtale sammen med bestefar, hvor vi diskuterte alt fra brasiliansk politikk til oljesituasjonen i Norge. Etter samtalen, konkluderte han med at vi alle måtte skrive en bok når vi kommer tilbake, for å fortelle om alt det vi har sett og lært her i Brasil. Utrolig sjarmerende kar, som visste omtrent alt om alt. Etter middag, ble vi med familien til noen venner som hadde leilighet i toppetasjen i en blokk like ved stranda. Her hadde vi god utsikt over mylderet av mennesker nedenfor og de fantastiske fyrverkeriene som ble sendt opp fra båter litt ut fra kysten. Tradisjonen her i Brasil er å kle seg i hvitt for å signalisere fred i det man går inn i det nye året. Utrolig spesielt å se utover stranda, full av hvitkledte mennesker. Da klokka hadde slått tolv sendte vi ut hver vår hvite ønskeballong, før vi ble med storebror og vennegjengen ned til gata hvor resten av Santos befant seg. På mange måter lignet det fælt på festing i Norge, med masse mennesker samlet rundt ølkassene. Men det var en koselig å morsom gjeng å henge sammen med, og til tross for pøsregnet som gjorde enhver hvit kjole gjennomsiktig, holdt vi det gående til langt utover.

Da vi kom hjem fra Ilha Bela satt vi i gang med klesvask og en ny pakkerunde: Salvador sto for tur. Etter å være litt bekymra for at vi hadde tatt en buss som kanskje var litt i seneste laget, ble vi storfornøyde da det så vidt var kø fram til innsjekkingen på flyplassen. Men det skulle vise seg at å ta en tidligere buss kanskje kunne vært et sjakktrekk likevel. Etter sterke anbefalinger fra far, ble det til at vi kun tok med passkopier. Norske pass er verdifulle i Brasil, og dermed ikke det første man vi ha med seg når man skal dele et hostellrom med ti andre i Salvador. Da vi sto som nestemann i køa til innsjekkinga, begynte tvilen å komme, og vi ante sakte men sikkert at vi kanskje burde tatt med pass likevel (jeg mintes det øyeblikket jeg tok ut passet fra veska, samme morgen, i god tro på at far hadde alt under kontroll da han sa det han sa). Da vi så at det var ei dame, som var sur, som satt bak disken, tenkte vi at alt håp var ute. Og det var det, hadde det ikke vært for at hun ikke kunne snakke engelsk. Vi ble i stedet sendt videre til koselige og medgjørlige César. Etter mye frem og tilbake, kom han opp med en siste løsning: ”si at dere har mista passene deres!”. Dermed ble det en tur innom Policia Federal og Policia Civil. Til tross for at vi mangler evnen til å lyge (”åjaa, dere har alle mistet passene, men vet ikke hvor, når eller hvordan?”), fikk vi stemplet papirene og en liten halvtime etter satt vi på flyet på vei til Salvador.

Nega Maluca er et sjarmerende og nokså shabby hostell. I døra ble vi møtt av en trivelig og avslappet fyr som tok oss med på en omvisning: ”Here’s the fridge. Write your names on your own food, and please, do not eat something that isn’t yours. If you take some coke or beer, write your names on the list, and we’ll charge you when you leave. Here is our holy place. Take off your shoes when you step on the matress, and feel free to use the water pipe. It is not allowed to do drugs inside the hostel, but what you do on the outside, is none of our business”. Deretter fikk vi utdelt nøkler til ”det lilla rommet” og sengetøy som sto i stil til gardinene, veggene og de lilla flodhestene på nattbordet.

Vi bodde i sentrum av turistplassen i Salvador. Her var alt av turistattraksjoner i nærheten, og det var stadig noe som skjedde i gatene. Den første kvelden fikk vi med oss et trommeshow på prazaen, Olodum. – Kjempestilig! Neste dag ble det Mercado Modelo hvor de hadde diverse boder fulle av klær, smykker, suvernirer, pyntegjenstander osv. Vi smakte på en av Salvadors ”nasjonalretter”, acaraje (en smultbolle med rekestuing inni). Har smakt bedre mat…På kvelden gikk vi ut på restaurant med ei jente fra Israel vi ble kjent med på hostellet. Kjempetrivelig jente og en koselig kveld med livemusikk. Dag nummer tre tok vi turen til det lokale markedet, i utgangspunktet ikke beregnet for turister. Gåturen innover ble avsluttet etter et antall advarsler mot å gå inn i den bydelen: ”No, no, no! Don’t og there, it’s dangerous!”. Vi fant det derfor lurt å ta en taxi. Markedet var absolutt verdt det å få med seg. De hadde alt fra geitehoder, kuøyne og grisetarmer, til flettekurver, krydder og frukt. – Kjempestilig! På kvelden ble det travelt. Tirsdag er den store festdagen i byen, og alle kommer seg ut på gata for å feste. På vei ut av døra ble vi stoppet av en gjeng på hostellet. De hadde tenkt seg på Candomblé og hadde hørt at vi var interesserte dersom muligheten bød seg. Vi ble deltok dermed i to og en halv time på denne afrobrasilianske, religiøse seremonien. Før vi forlot dem, ble vi velsignet ved å få noen slag av grener på armer og bein, pop corn i håret og til sist et par rist i fingrene. Senere på kvelden ble det salsabar med livemusikk. Den siste kvelden i Salvador, dro Ingrid og Ranveig ut på nye eventyr. Vi oppdaget raskt at det var lite som hendte dagen etter en tirsdag. På vei tilbake til hostellet, møtte vi derimot afrogutten vi hadde blitt kjent med dagen i forveien. Han inviterte oss med på en lokal salsabar hvor han arbeidet. Etter å ha forsikret oss om at det var like i nærheten og befant seg i et trygt område, trasket vi etter ham. Det tok ikke lang tid før vi forsto at han tok litt lett på spørsmålene våre: gatene ble mer og mer øde, og det ble mørkere og mørkere. Han leste de bekymrede ansiktsuttrykkene våre, ba oss om å spre alle verdisakene i diverse lommer slik at ingenting befant seg i veska, og sa vi skulle gå tett inntil ham. Det hjalp at han var go’kompis med alle og enhver vi passerte på gata, og før vi visste ordet av det, var vi fremme. Samba er stilig og afrogutten hadde mye spennende og interessant å fortelle. Det ble en vellykket siste kveld i Salvador.

Ilha Bela er et øyparadis som ligger noen timers kjøretid nord for Santos. Her sjekket vi inn på et fint hotell, hvor vi skulle tilbringe hele juletiden sammen med mor, far, brødrene våre, bestemor, tante, onkel og vårt lille søskenbarn på 2 år. Det ble en uke fylt med sol, varme og strandliv. Dagene starta med en god frokost (juice, kaffe, papaya, ananas, pão de queijo, rundstykker og kake). Etter noen timer på stranda med soling, bading og bananbåt, gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av ved bassengkanten. Utenom dette opplevde vi å dykke blant eksotiske fisker og havskilpadder, jeg prøvde meg på seiling og det ble en formiddagstur til noen fosser hvor vi bada og sklei nedover elveløpet. Ellers: mye pimbolim (bordfotball) med storebror og tante, har aldri skålt så mye for kong Harald som jeg har underveis i middager med far, endte opp med minst 30 myggstikk og vendt meg desto mer til kommentarer på kropp og utseende for hver dag som gikk. Selve juleaften starta ikke før i sjutiden på kvelden. Da ordna vi oss og kjørte til en restaurant hvor vi hadde bestilt bord. Her fikk vi servert krabbekaker i skjell, marinert fisk og en gryte med reker, blåskjell, blekksprut og ellers diverse man kan finne i havet. – Utrolig, og overraskende, godt! Senere på kvelden, tilbake på hotellet, samlet vi stoler og bord ved bassengkanten og mor ordnet med et nydelig kakebord. Oppholdet opptur var da far Thames satte i gang en delerunde hvor vi alle skulle fortelle litt om hva vi er takknemlige for i livene våre. Det ble en kjempefin avslutning på en koselig og latterfull juleaften.

Klokka var kvart på sju en mandags morgen. Ingrid og Ranveig satt på hver sin hvite, lille krakk, klemt oppunder hyllene på det lille kjøkkenet til bestemor. Sigvart Dagsland tok ansvar for å fylle rommet med stemningsfylt musikk.

Ingrid: Det e litt spesielt, fordi vi har så mange hjem i Norge som vi e gla i, familie, venna…Også kjem vi hit og blir kjent med en ny familie som vi blir gla’ i, blir kjent med alle ungan på dagsenteret og blir gla’ i dem…Men så e det ikke sånn at dem tar plassen te dem som e hjem, men det e akkurat som om hjeret veks.

Ranveig, som akkurat var på vei til å stappe den siste brødbiten med nutella inn i munnen, stoppet opp og snudde seg mot Ingrid.

Ranveig: Ååå, no fikk æ frysninga. Har du gått å tenkt på det leng, eller?

Ingrid: Hmm, nei, det va bare en tanke æ fikk no.

Ranveig: Wow, også så tidlig på mårran da..

Morgenidyll i Santos. Beklager en noe intern overskrift…

”Tia Rosa!” er det første jeg hører i det jeg runder hjørnet inn til matsalen på ProViver. En liten gutt på åtte år løper bort, ser opp på meg, og strekker armene sine i været for å bli løftet opp. Uten å nøle pakker jeg ham inn i armene mine i det han gir meg et stort og vått kyss på kinnet. Kan hende denne gutten bor i en av de store favelaene utenfor byen. Kan hende faren hans har stukket av, og at moren driver med prostitusjon for å få endene til å møtes. Han har på seg en hvit og blå uniform, så skolegang og undervisning har han. Men shortsen er skitten og har flere rifter. Skjorta ser heller ikke ut til å være vasket på lenge, ikke bare på grunn av den ser skitten ut, men det lukter forferdelig. Likevel får jeg meg ikke til å se at hverdagen til denne gutten er elendig. Jeg forstår ikke at det ene måltidet han får servert på ProViver er det eneste han får i løpet av dagen. Og jeg får frysninger av da å skulle forestille meg hvor sulten han må være etter en helg, når senteret har vært stengt i to dager. Han har så mye å gi. All den kjærligheten han viser bak ethvert kyss på kinnet, eller hånda som aldri vil gi slipp på min. All den gleden, øynene som lyser opp og smilet som brer seg, når jeg kommer inn på dagsenteret. Hvordan kan han, med sin bakgrunn, sin hverdag og sin håpløse fremtid, se så lyst på livet akkurat der og da? Hvordan kan han, som antakeligvis ikke får all den kjærligheten og omsorgen han trenger hjemmefra, gi så mye kjærlighet videre til meg?

Plutselig er det ei jente som hyler og skriker. Det var en av guttene som hadde tatt det spillet hun akkurat var på vei til å velge. Slaget i siden på magen så ut til å fungere, i og med at han kastet det fra seg på gulvet for så å gjemme seg vekk i det ene hjørnet av klasserommet. Hun er tynn og blek. Hun har poser rundt øynene, farget mørk lilla. Jeg ser sinne, frustrasjon og temperament, men bak det ligger også redsel, usikkerhet og utslitthet. Alt fra dager fylt med tigging og annet arbeid uten nok hvile, mat og drikke, til dager med overgrep og vold farer gjennom meg. Forsiktig setter jeg med ved siden av, løfter henne opp på fanget, og følger interessert med på spillebrikkene hun legger to og to sammen på bordet. Ikke lenge etter legger hun hodet inntil meg, lukker øynene og lar meg stryke hånda gjennom det våte, klamme håret. Hvordan kan jeg, med en bakgrunn og hverdag helt annerledes enn hennes, kunne forstå hvilke utfordringer og problemer hun støter på? Hvordan kan jeg møte hennes behov, og vise Guds ubetingede og dype kjærlighet på best mulig måte?

Det er store kontraster. Glede, kjærlighet, lek og latter, blandet med slossing, drittslenging, rangering av hvem som er penest, kulest, best å henge med. Undervisning, mat og drikke, håp, blandet med fattigdom, prostitusjon og elendighet. Ei jente som forteller om foreldrene som ikke er der, og søsknene som har forlatt henne. Deretter kommer en gutt som forteller med kjærlighet om sine fire år på dagsenteret, om alt det han har lært, om hvordan han her ble kjent med Jesus, og hvordan ProViver har dratt ham vekk fra gata og det livet som ventet på ham der. Det er utrolig verdifullt og inspirerende å få møte, bli kjent med og ta del i livet til ungene på ProViver. Tanken min om at jeg skulle komme hit og gi masse av meg selv til barna, er blitt snudd på hodet. Midt oppi all fattigdommen og elendigheten deres, midt i en hverdag som ikke gir et godt utgangspunkt for livet videre, opplever jeg at barnas kjærlighet og glede, gir meg mye mer enn jeg på forhånd kunne forestille meg. De er interesserte, nysgjerrige, inkluderende, imøtekommende, åpne, oppriktige, tillitsfulle og engasjerte. Fantastiske unger som det kommer til å bli vanskelig å reise fra.

• Thames: Min kjære far her i Brasil. Har studert i USA og jobber nå som professor i logistikk ved to ulike universiteter, både morgen, ettermiddag og kveld. Til tross for all jobbinga, har han likevel tid til oss: Gåtur på stranda, kortspill om kvelden, kafébesøk på formiddagen og bibelgruppe på torsdager. Han liker å skryte av seg selv, og er utmerket til å fiske etter komplement fra oss – utrolig artig! Ofte kaller han seg “Super Daddy” – og med god grunn. Sjarmerende, morsom og ærlig mann med et fantastisk fokus på Gud og hans virke i både sitt og andres liv.
• Marcia: Vår kjære mor her i Brasil. Et menneske som gir ufattelig mye av seg selv både til familien, venner og oss, men ikke minst arbeidet på ProViver. Hun har en ekte kjærlighet for de vanskeligstilte barna i byen, og er til stor inspirasjon for enhver. Hun tar ikke selv æren, men takker Gud for hans styrke og utholdenhet i henne. Kjempeflott dame med en fantastisk utstråling, smittsomt humør og sjarmerende latter. Utrolig lett å bli glad i!
• Murilo: Storebror, også kalt Bilo. Studerer i São Paulo, men tar turen hjem til Santos hver helg. Interessert i film og musikk og kommer sannsynligvis til å drive med dette i fremtiden. Han spiller selv trommer og har et stort talent! Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at han var den vi kunne tulle med, og det går mye i ironisk-frekk-humor – til stor glede for både meg og Ingrid!
• Gustavo: Lillebror, også kalt Gogi. Studerer også i São Paulo, og kommer også hjem hver helg. Mye av tiden går da med til Surfing. Har ikke fått muligheten til å se så mye til dette enda, men vi har blitt lovt bort noen surfetimer som vi ser veldig frem til! Tok nettopp lappen og ser veldig frem til å få førerkortet i posten.
• Saleti: Bestemor. Utrolig skjønn dame som det er lett å få sansen for. Snakker veldig mye, og bryr seg lite om at vi ikke forstår. Jobbet tidligere som vokser, men tilbringer nå dagene på bakeriet til ProViver. I tillegg går hun i kirka tre ganger i uka – imponerende! Ellers liker hun å gå lange turer langs stranda. Vakker, liten og ufattelig koselig!
• Chiba: Portvakten inn til blokka hvor Thames og Marcia bor. Hyggelig mann med verdens søteste sønn. Stopper oss alltid på vei inn for å slå av en prat. Smiler stadig, gir oss tomlene opp på vei inn, og vet alltid hvilke komplement han skal skal slenge for å gi oss en god start på dagen.
• Veiemannen på Jangada: Sjarmerende fyr som lyser opp når vi kommer gående inn på nærbutikken. Smiler, hilser og roper hadebra når vi drar.
• Strand-nordmannen: Hyggelig kar som selger drikke og frukt på stranda. Pynter opp boden sin med et norskeflagg, og slår gjerne av en liten prat på norsk når vi stikker innom. Har selv vært flere plasser rundt om i Norge.
• Brunno, César og Daniel: Kompisene til Murilo. Morsomme å henge med! Lærer oss gjerne noen passende portugisiske ord, flirer stadig av eller med oss, og knuser oss i Truco (brasiliansk kortspill).

Nå sitter jeg på leiligheten jeg deler med ”bestemor” i Santos. En stue, ett bad, ett kjøkken, og når Aurora kommer, blir vi liggende tre stykk på et lite soverom – kjempekoselig! I tillegg har vi en voksstol stående på verandaen. Bestemor er nemlig en pensjonert brasiliansk vokser, og har 40-50 år med erfaring bak seg. Ingrid og Ragnhild bor hos mentorene våre, Marcia og Thames, ca en halvtimes gåavstand unna. Rundt matbordet, da vi snakket om hvem som skulle bo hvor, fikk vi høre at bestemor var litt nervøs. Hun kunne nemlig ikke snakke engelsk og var dermed litt bekymra for hvordan det kom til å gå når hun skulle ha to norske jenter boende hos seg. ”Mamma” og ”pappa” roet henne ned og sa at jeg snakket spansk i tillegg. Dette hadde tydeligvis sin virkning. Bestemor prater som aldri før, og jeg har aldri opplevd å nikke og smile så mye som nå.

Før vi i det hele tatt ankom Brasil, var det en rekke ting som hadde skjedd. Aurora er fremdeles i Hurdal og prøver å bli frisk. Med litt bønn fra vår side og hvile fra hennes side, kan hun kanskje komme nedover i slutten av denne uka. På Gardermoen ble Ingrid liggende på en benkerad innpakket i det vi hadde av jakker og gensere. Men feberen og hodepina gjorde at hun fikk sove tungt og godt gjennom det meste av flyturen. Jeg fikk derimot ikke sove og da passet det veldig dårlig at tv-skjermen min bestemte seg for ikke å fungere. Alternativet ble å se på film (i negativ pga dårlig vinkel) på skjermen til Ingrid. Forholdene tatt i betraktning, gjorde dette alternativet mer enn godt nok. I tillegg oppdaget Ragnhild underveis at kortet lå igjen på flyplassen i London, og da vi ankom flyplassen i São Paulo, viste det seg at bagen til Ingrid ikke hadde kommet med på flyet.

Vi hadde god timing da vi ankom Brasil på fredag. Mandag var helligdag (for å minnes de avdøde) og vi hadde derfor en langhelg foran oss. Det første vi gjorde var å handle solkrem (rettere sagt sunblock 50, etter sterke anbefalinger fra butikkdama) og mobiltelefon, og med en temperatur på 30-40 grader fant vi det passende med litt tid på stranda. Vi har også hatt god tid til litt sight seen rundt omkring i området. Blant annet har vi besøkt skaterampa hvor ”lillebror” hører til, hatt en times lang gåtur til enden av stranda med ”pappa”, spist sjokoladepizza og bananpizza på et enormt stort kjøpesenter med ”brødrene” våre og en kompis, besøkt Santos’ beste Asaiplass (asai = fruktis med bananer og frokostblanding), vært på to ulike menigheter på gudstjeneste og tatt turen innom kinoen (hvor vi var fire av seks tilskuere). Vi har og blitt go’kompis med dørvakten ”Chiba” og har nå noen lokale kjente som jobber på frukt- og grønnsaksavdelingen på supermarkedet. Byen er kjempefin, været er fantastisk og vertsfamilien kunne ikke vært bedre!

Vi har også begynt å jobbe på ProViver, et dagsenter for barn og ungdom i Santos. Det er krevende å skulle bidra med hjelp både i undervisning og lek når språket ikke sitter, men det ser ikke ut som om barna ser på dette som en hindring. Allerede første dagen var vi omringet av små gutter og jenter som krangla om hvem som skulle få sitte i fanget, holde i hånda og ellers ha vår fulle oppmerksomhet. Innimellom blir det også litt tid til å se på film (istid 3 som surrer og går om og om igjen), spille bordtennis og volleyball, spille Uno, og ellers prøve å holde en samtale gående. Barna er nysgjerrige og vi har fått spørsmål om alder, søsken, hvor vi bor, kjæreste, om vi har masse penger og om det finnes tyver og politi i Norge. Vi svarer så godt vi kan, men finner det passende å nikke og smile litt innimellom også her. Jeg stortrives i alle fall med barna og gleder meg til å fortsette med dette arbeidet fremover.

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan det går med oss i møte med en ny kultur, og om det er tegn til kultursjokk, kulturkrasj eller lignende. Dersom jeg skal sammenligne vår opplevelse med andre team på GUS sine opplevelser, går jeg ut ifra at det kan oppstå mer dramatiske og utrolige ting i India, Kambodsja eller Senegal. Men vi har hatt episoder som minner oss på at vi ikke er hjemme i Norge lengre. Den første store forskjellen jeg la merke til, var klimaet. Steikende sol og 35 grader medfører dusjing og skifting av klær flere ganger om dagen. Dette forklarer de fem badene (med dusj i alle) som er presset inn i en noe liten leilighet. Den tette, klamme lufta gir oss i tillegg enkelte utfordringer når det gjelder å ta av/på singlet, bukser osv. Men det kommer seg! Det andre jeg la merke til, er familiens evne til å bry seg, passe på og overvåke. For det første er ikke Santos like trygt som Trondheim, og ”mor” og ”far” kan ha lagt merke til vår naive innstilling til ulike folk og situasjoner. For det andre blir ikke vi sett på som voksne, selvstendige mennesker før vi er gift, noe som dermed medfører et ansvar foreldrene med glede har tatt på seg. Er det noe som har gått igjen de siste dagene, er det hvordan familien (inkludert våre jevnaldrende brødre) stadig passer på at vi ikke gjør noe vi ikke skal: Holder oss før vi skal gå over veien, roper ”run, run, run” i det vi er på vei over, skriker ”no, don’t do that!” når jeg lener meg over gelenderet på toppen av bygningen, nekter meg å gå hjem når klokken nærmer seg åtte osv osv. Av og til merker de at de kanskje beskytter oss litt vel mye, og lar oss prøve oss på egen hånd. Men etter å tilfeldigvis ha møtt først mor, og deretter far, på en av våre utforskingsturer, mistenker vi dem for å ”stole på oss”. Den tredje tingen, er Brasils fokus på utseende. Det begynte da pappa, gjentatte ganger, foreslo at vi skulle da oss en tur på ”beauty saloon” for å fikse håret og neglene. Deretter spurte han meg og Ingrid, med et hint av en eller annen undertone, ”Are those kind of shoes common in Norway?”. Det toppet seg da han tok på håret mitt og kommenterte den praktiske måten jeg hadde ballet håret mitt i en knute på hodet med en enkel setning: ”I think your hair looks nicer if you let it down…”.

Jeg kan og nevne at, etter å ha spist oss mett på middag under matpausen på jobb, var vi i ferd med å måtte spise nok en gang da vi ikke fikk frem at vi allerede hadde spist. Bussjåføren hevet stemmen noe da jeg ikke forsto kortsystemet på bussen. Selv etter å ha forklart at jeg ikke snakka Portugisisk, skjønte han ikke at det ikke hjalp å rope det samme om og om igjen dersom han ropte høyere og fortere. Jentene på ProViver fant det fantastisk morsomt da vi fortalte at vi spiste brød tre ganger om dagen. Ikke visste vi at pão og pão var to forskjellige ord, og at vi dermed spiste treverk tre ganger om dagen. På vår første shoppingtur på egen hånd (virkelig på egen hånd denne gangen) ble vi kjent med en koselig kar som solgte kjoler. Da han forsto at vi ikke var derifra, men var nordmenn, responderte han med å si ”heil, Hitler” og lurte på om vi traff på mange bjørner i hjemlandet. Utenom dette lever familien i en evig frykt for at vi ødelegger bilen hver gang vi smeller igjen dørene, men de har funnet seg til rette med at et av de fem badene brukes som skogarderobe etter at vi bosatte oss her.

Brasil er fantastisk og vi har mye å se frem til. Familien har reservert juleferie på en øy litt lengre nord i landet. Her blir det gode muligheter for at lillebror lærer oss å surfe og pappa ønsker å ta oss med på dykking. Ellers har mor lagt planer for oss hos frisøren, hvor vi skal fikse både hår og negler, og vi tenker å benytte oss av at storebror spiller trommer og lillebror spiller gitar. I tillegg planlegger storebror og en kompis å ta oss med til både Rio de Janeiro og São Paulo. Life is good.

Først vil jeg beklage dårlig bloggaktivitet. Det har i midlertid ikke hendt så veldig mye siden høstferien, men her kommer en kort gjennomgang av de siste begivenhetene:

Høsteferien var kjempekoselig. Jeg fikk en gjensyn med både familie og venner, og det ble god tid til å si hade til de fleste. Mamma og pappa tok virkelig ønskelista mi på alvor, så det ble mye god mat gjennom hele uka. Jeg rakk å få med meg to bursdager (pappa og Maren), en cellegruppe, to lørdagsmøter i Salem, mange besøksrunder, og ellers noen byturer og kafébesøk. I tillegg fikk vi oppleve det gode, gamle trønderværet igjen… – Storfornøyd!

I løpet av de siste to ukene på Gå Ut Senteret har vi også rukket å gjøre en del. Den første helga reiste de tre Sør-Amerika-teamene på en misjonskonferanse i Heddal, Telemark. Der fikk vi et møte med en karismatisk pinsemenighet, Norges største stavkirke, og ellers det fantastiske rånemiljøet i Notodden sentrum.
Undervisninga begynte å gå mot slutten, huset skulle vaskes og koffertene skulle pakkes. Det har vært stemning for å reise de siste 10 dagene, noe som har ført med seg at tiden har gått noe tregere. Men innimellom har vi fått med oss enda to fellesskapskvelder. Den første ble feiring av et bryllup. Min rolle var “snobbete venn av bruden som  er opptatt av kaloriene” – som født inn i den rollen ;D Fellesskapskveld nr to ble en julefeiring. I og med at vi er bortreist gjennom hele juletiden, ble det derfor både grøt med mandel (bortsett fra at ingen fikk den..), julemusikk, allsang rundt juletreet utkledning og fremføring av juleevangeliet, og en film som avslutning. Det ble mange kreative måter å fremføre evangeliet på. Vår gruppe fikk i midlertid ikke øvd inn noe på forhånd, så da ble det et improvisasjonsstykke med tema “dansk blindeforbund som fremfører juleevangeliet”. Kan legge til at det var vi som gikk av med seieren og at jeg var utkledt som en sau gjetet av Ingrid.

Nå sitter jeg på et tomt og nyvasket rom. Koffertene er pakket og vi er klare til avreise. Bilene kjører fra GUS om noen timer og vi ankommer Santos i morgen tidlig. – Gleder meg masse!

Kjære mamma. Veit den kanskje ser litt lang og krevende ut…

Middag:

- Taco
- Nachos
- Hjemmelaget pizza
- Lasagne
- Pannekaker
- Pølse og potetstappe
- Pastasalat med skinke og hvitløksbaguetter
- Tandoori chicken med nan-brød og salat

Dessert/kaffemat:

- Is med sjokoladepulver, sjokoladesaus og non-stop
- Firkløverkake
- Rabarbra/blåbær-pai
- Nystekte boller
- Vafler

Snacks:

- Sørlandschips
- Sjokolade
- Smash
- Smågodt
- Kakao med krem
- Ritz-kjeks med kremost

…men du veit du bør ta det som et komplement. Vise bare kor my æ sett pris på maten din :-)